Nød lærer naken kvinne å spinne

Hun er pensjonert fra læreryrket, men Agnes Eriksen ønsker å fortsette sitt arbeid med å samle og skrive kvenske tekster. – Det er viktig å bevare den kvenske kulturarven, sier hun. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Da finsklærer Agnes Eriksen ville lære elevene sine kvensk, støtte hun på et problem: Det fantes ingen læremidler. Dermed lagde hun lærebøkene selv.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Den nå pensjonerte læreren fra Mårnes i Porsanger, Agnes Eriksen, syntes det ble feil å skulle lære kvenske barn finsk istedenfor kvensk, dermed tok hun saken i egne hender, og lette fram kvenske tekster til undervisningen.

– Som lærer i kvensk så jeg nytteverdien av kvenske bøker i skolen, og jeg var jo selv interessert i å bevare og utvikle eget språk. Tidligere underviste vi bare i finsk i Lakselv, men etter hvert ble jeg klarere på at finsk ikke redder kvensk fra å dø ut. Språk må brukes for at det skal være et godt kommunikasjonsredskap, forklarer hun.

Selvgjort er velgjort

Men det skulle være lettere sagt enn gjort å finne egnede tekster til kvenskelevene, i og med at det knapt fantes tekster på kvensk. Etter å ha brukt svært mye tid å finne tekster til elevene, fant den engasjerte og driftige læreren ut at hun like godt kunne lage tekstene og bøkene selv. For da ble det i alle fall gjort.

– Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det jo i ordtaket. Siden det ikke fantes tekster på kvensk, så måtte jeg jo lage dette selv, sier hun.

Man må våge

I og med at det er et særdeles stort arbeid å lage en lærebok, valgte Eriksen å begynne med billedbøker. Tanken var at de kunne fungere som en erstatning for manglende lærebøker inntil lærebøkene var på plass, sier Eriksen, som til nå har gitt ut tre billedbøker om Spøkelset og Stjernegutten.
Eriksen kan røpe at hun har fått litt kritikk blant annet for ikke å ha tatt gode nok bilder til billedbøkene sine, men slikt har hun valgt å bare overse.

– Jeg har ingen problemer med å innse at jeg er en simpel fotograf, men lager billedbøker mest for at kvenske barn skal få bøker de selv kan lese. Hvis vi skal vente til alt skal være perfekt, så dør språket ut i mellomtida. Det er noe med å kjenne sine begrensninger, men våge å gjøre det likevel, påpeker hun. Nå er også lærebøkene i kvensk, Minun kieli – minun aaret, for grunnskolen 1.-7- klasse kommet på plass.

Minste motstands vei

I billedbøkene er teksten skrevet på kvensk med oversettelse til norsk. Agnes Eriksen ønsket nemlig å lage billedbøker som var litt nøytrale og som kunne leses av alle barn, ikke bare de som er kvenske. Ved å ta med oversettelse til norsk ville det samtidig lette leseprossessen for de som leser for barna sine, og de som selv ønsker å forstå innholdet.

– Det å legge til norsk oversettelse blir en slags minste motstands vei inn til det kvenske språket, sier forfatteren.

Trange kår

Tilbudet og tilretteleggingen for kvenske forfattere som skriver på kvensk har opplevdes svært mangelfullt og ikkeeksisterende. Eriksen viser til at Alf Nilsen-Børsskog ikke begynte å skrive før han ble pensjonist, fordi noe annet neppe var mulig fordi en skal jo tjene til livets opphold også.
– For et minoritetsspråk trengs det en annen tilnærming for bokutgivelser enn for norske forfattere. Litteratur må være et redskap i revitaliseringsprosessen, og i første omgang kan man ikke forvente annet enn at folk skriver, nærmest samme hva det er, mener Agnes.

Mye arbeid, stor glede

Eriksen legger ikke skjul på at det i blant har vært svært tungt å være kvensk forfatter. Ressursene har vært knappe, miljøet har vært lite og i tillegg til skrivingen har forfatteren måttet gjøre alt det praktiske rundt bøkene selv, inkludert trykking, markedsføring, salg og forsendelser.

– Det er jo et svare strev med å søke om midler, og det er jo ikke mulig å finne noen til å utgi bøkene. Så det blir jo mye ekstra arbeid som tar tid, masse tid, sier hun.

– Dessverre er det ikke mange norske forlag som vil gi ut kvensk litteratur. De begrunner det med at det er få lesere og økonomisk kan det ikke lønne seg å gi ut noe på minoritetsspråk.

Helt ok

Selv om de praktiske fordelene ved å skrive kvensk litteratur har vært få og små, har gleden og viktigheten ved arbeidet opplevdes desto større.

– Hvis man ikke har urealistiske forventninger om opplagstall, men finner glede i å skape noe, er det helt ok å være minoritetsforfatter. Det er vel ikke så mange fordeler annet enn at man får gitt uttrykk for kreativiteten sin gjennom sitt eget språk, og det er jo ikke så lite akkurat det.