I dag kommer døden ofte som noe kaldt og fremmed, som en ond tyv som stjeler det kjæreste vi har. I Skallelv før i tiden bidro omverden-isolasjon og kristen tro til å avvæpne døden, da ble kanskje også livet lettere å leve? (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)
Folkeminner om et tema vi sjelden snakker om.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Egil Sundelin berørte mange emner i sitt foredrag under Langfjorddagan 2023, ett av dem var kuolema, døden.
I den nokså isolerte bygda Skallelv på Varangerhalvøya hvor han vokste opp, var familiebåndene tette og sterke og døden derfor en relasjon familien ofte møtte. Med sine følelsesmessige konsekvener, men også praktiske utfordringer. Selv ved tømring av hus måtte døden få sin plass.
– Det var sagt slik i Skallelv at man ikke skulle bygge hus så lite tilgjengelig at man ikke fikk inn kista og ut kista, sier Sundelin.
Les også: «De er døde, men de lever videre»
Han minnes ting som ble sagt da bestefaren døde. Med forbehold for vår gjengivelse av kvensk, sa nemlig en av sønnene til mor si: «Nyt se oon sinun vuoro», nå er det snart din tur. Da svarte mora at, «joo, ko vain pääsi pois», bare man slapp unna dette livet.
Innerste stua
Underforstått som at da går alt mye bedre. Det lå nok i den sterke læstadianske tradisjon og tro, sier Sundelin, bygda hadde et rasjonelt forhold til døden begrunnet i tro.
Noen familier i Skallelv hadde hus med to stuer. Kamaritupa ja pyhätupa, kammersstua og søndagsstua. De kunne derfor oppbevare den døde i den innerste stua som ellers ikke ble brukt. Andre måtte bruke et annet sted.
Sundelin viste tidlig interesse for musikk, men fordi trekkspill, munnspill og andre instrumenter var syndige saker da han vokste opp, ble det lite rom i livet hans til å utvikle seg på musikkområdet. Men det har ligget i vannskorpa hele tiden, og her ser vi ham idet han trakterer munnspill for publikum under Langfjorddagan 2023. (Foto: Arne Hauge)
– Badstua. Når den ikke var i bruk var den kjølig og egnet seg for oppbevaring av den døde. En ruumislauta, likbord eller -benk, ble brukt etter at den døde var vasket, sier Sundelin, som godt minnes at vaskingen ble utført av ei egen dame. Hun bodde i Skallelv og tok på seg slikt.
Såpestykket
– Hun var ei pesovaimo, vaskekone, og jeg husker at hun vasket blant andre bestefar da han døde. Hun vasket de døde også hos andre familier enn vår, sier han.
Men det såpestykket som pesovaimo hadde brukt, den led en kontant skjebne etterpå, får vi vite.
– Den såpa skulle ikke brukes igjen. Den ble kastet i virstakellari, fraukjelleren. Det er en tradisjonen vi finner igjen i Tornedalen. Jeg er ikke sikker på hvor hun kastet vannet hjemme i Skallelv, men i Torndalen ble det kastet mot kirka. Vi hadde ikke kirke, så mulig det gikk i fraukjelleren det også. Det ble i hvert fall ikke brukt.
– Alle gikk forresten i begravelse til hverandre. Selv i slåttetiden la man ned arbeidet for den dagen. Og da presten var ferdig på kirkegården, overtok en eller annen lokal læstadiansk leder, som holdt en preken før man sang kvenske salmer.
Da hun levde
Sundelin beskriver dette som en slags tilleggsbegravelse, som for øvrig vakte mye diskusjon i Skallelv mot slutten av femtitallet. Fordi moderniteten nådde også dem samtidig som båndene til læstadianismen ble svekket.
Selv om Skallelv på den tiden beskrives som et patriarkalsk eller mannsbestemt samfunn, var de uten harde eller herdende obligatoriske regler knyttet til kontakten med den døde.
– Onkelen min for eksempel, han la vekt på at han ikke ville se den døde. Blant annet søstra, da hun var død. Onkel fortalte at han ønsket å ha et bilde av slik hun var da hun levde, enn å se henne som død. Også andre hadde det slik, og det var frivillig å se også for ungene. Vi trengte ikke se hvis vi ikke ville, selv om avskjeden gjerne besto i at man tok av kistelokket, sier Kallijoki-væringen.
Menn først
Etter at man hadde sett den døde, eller grundig latt være, ble det igjen sunget. Kvenske salmer før kistelokket ble lagt på for aller siste gang og jordfestelsen sto for tur.
Og etterpå, etter et møte med døden som framsto som mer pragmatisk og jordnært enn i dag, kunne livet igjen overta.
For da jordfestelsen og syngingen av de kvenske salmene var over og en ny dag var opprunnet, var det igjen tid for å ta badstu. Sundelin sier at tradisjonen i hjembygda var hver onsdag og lørdag.
Da var det menn først, fulgt av kvinner, barna og helt til sist tjenestejenta.
Med andre ord og uten spekulering: Vi konstaterer at de første som tok badstua i bruk etter at døden forbigående hadde brukt henne, var verken tjenestepike eller små barn, men voksne menn.
