Noen tok vin, alle fikk viten

De jobber med å sette i gang nysgjerrighet og undring. Samtidskunstner Åsne Kummeneje Mellem til venstre sammen med museets Kristin Nicolaysen. (Foto: Arne Hauge)

 

Fra kreativ never til vakker vev; kunstnermøte og kvensk vinkling på Kvinnedagen evnet å fylle storstua på Alta museum.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Det var onsdag 8. mars og drøye to timer fløy av sted for et 55-tallig publikum da radarparet Åsne Mellem og Kristin Nicolaysen grep mikrofonen. Og samtalte om kvinnekraft, håndarbeid og kvinnedag – vaimovoima, käsityö ja vaimoinpäivä. «Vin & viten» lød serietittelen, et tidlig spørsmål var det typisk kvenske oppmøtet. Særdeles mest kvinner.

Teger og rikule

– Det ser vi i hele det kvenske miljøet, sterke kvinner som drar seigt og hardt over lang tid. Menn også, så klart, men forunderlig mange kvinner, ble det bekreftet overfor publikum.

Les også: – Godt å se så mange kvinner i føringen

For venner av det taktile, ta og føle på ting, var det hestens bursdag. Mellem hadde med seg mye ferdig og fint pluss noen halvkvedete samtids-viser i samme materialer. Vidje, teger, rikule, kvist og kvast og hundre år gammel kreativ never. «Ufo-er som bare ligg og flyt», som hun kalte dem, disse falne i den store jakten på det kvenske moderne kunstuttrykket. Også gjestene hadde med seg ting og tang, før det i samlet skokk bar ned i kjelleren til et utstillingsrom med flere kvenske skatter.

Skummelt

Som ung kunststudent jobbet Mellem mye med foto. Da spurte hun ofte om folk hadde noe kvensk hjemme. Hun lette etter det kvenske håndverket. Men, sa hun til folket, det var så lite håndfast. Motsatte seg klar definisjon. Nicolaysen minnet om at det meste av det kvenske ble brent under krigen, så fulgte fornorskningen. I dag er følelsen av å starte på kvensk bar bakke – utbredt. Mellem mintes sin søken slik:

– Jeg fant ikke det jeg lette etter. Det var ingen super-eksotisk skattekiste man kunne åpne og med en gang se at det verken var norsk eller samisk, men hundre prosent kvensk. Kvenflagget og kvendrakten er sterke symboler, men hva annet? Det var skummelt å ikke finne det, sa hun.

Bare kvenvott?

Ergo måtte hun både lete og nyskape, en generell kvensk oppdagelsesreise hvor Mellem i dag er i front. Som da vi etterpå spurte om hun kan leve av den kvenske kunsten sin. Hun sa ja. Påspedd prosjekter, samt opptredener i øst og vest, kan hun faktisk det. Før, på tidlig kunstner-stadium, flettet hun bokser av never. Innså at de var stygge.

– Jeg kunne ikke lage neverbokser i det hele tatt, så da måtte jeg tenke nytt. Og da oppstår det jo nye ting. Det er også viktig, mener jeg. Det er veldig bra at folk strikker kvenvotter, men hvis alle bare strikker kvenvotter, blir det bare kvenvotter. Og hvis alle bare fletter neverbokser, blir det bare neverbokser, lot hun folket vite.

Les også: Håndverket er ditt – det er bare å kjøre på

Ta med språket

– Jeg ønsket tidlig å være med og utfordre dette, sa kunstneren, også kjent for sine vevde verker. Men selv hun, datter av musiker Kristin Mellem og barnebarn av forfatter og Kongens fortjentsmedalje-vinner Reidun Mellem – lærte aldri språket. Men, sa hun, språket er en viktig del av hele den kvenske identiteten, kunst inkludert.

– Da jeg begynte å gå virkelig inn i det kvenske, merket jeg at jeg ikke er en språkperson. Det droppet jeg. Jeg kan konsentrere meg om håndverket, noen andre kan ta språket. Men så er det noe med å ta med språket uansett, selv om man ikke er helt pratende, morsmålsbruker. Derfor har jeg kvenske titler på alt jeg gjør, klargjorde Mellem overfor publikum.

Senere bringer Ruijan Kaiku mer fra årets Vaimoinpäivä på Alta museum, nemlig to tilhørere som hadde med seg egne ting.