Dampskipet Lena var på 90 fot (30 m). Kaptein Hans C. Johannessen regnes som de første fra Vest-Europa som seilte opp floden Lena. (Fra Nordenskiöld: Vegas reise omkring Asia og Europa.)
Her byr vi på den andre artikkelen i Kjell-G Kjærs serie om kvener som foruten å oppdage nytt land i Ishavet, også arbeidet i vitenskapens tjeneste. Bli med videre på havseilas med oppdagelsesreisende kvener. Artikkel 2, del 1: Hans Christian Johannessen.
Kjell-G Kjær
Hans Chr. Johannessen fra da han var eier av ishavsskuta Gjøa. (Foto i Tromsø Skipperforenings eie)
Innledning: Vår første artikkel handlet om Edvard H. Johannesen. Denne handler om broren Hans Christian (den tredje blir om Søren, den yngste av de tre brødrene). De var alle ishavskippere og arbeidet i vitenskapens tjeneste.
Sitatene er fra skipsjournalene som Hans Christian førte om bord i Lydianna og Gjøa og fra manuset til reiseskildringen: Reiseminder fra Sibirien av Kaptein H. C. Johannessen. Dagboka fra Lydianna oppbevares i Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm. Reiseberetningen fra Sibir oppbevares i arkivet til Norsk Polarinstitutt i Tromsø. Skipsdagboka til Gjøa, korrespondanse, regnskap og utdrag av skipsjournalen til dampskipet A. E. Nordenskiöld skrevet av Hans Christian, oppbevares i Maritimt Museum i Oslo.
Andre kilder er: Ishavsfarerne 1859-1909 utgitt av Orkana Forlag og The Arctic vessel Gjøa utgitt av Polar Record, Cambridge Universety Press. Begge skrevet av artikkelforfatteren.
Familiebakgrunn
Oldefar til Hans Christian var Abraham Johannesen (født 1768 i Tornedalen) Han utvandret til Balsfjord i Troms. Her ble han gift med Elisabeth Johannesdatter.
Hans Christians bestefar Johannes Abrahamsen gikk under navnet Post-Johannes fordi han førte post fra Nord-Sverige til Norge. Postdalen er et sted i indre Balsfjord.
Far til Hans Christian var ishavsreder og skipper Johan Adrian Johannesen. Hans Christian startet sin ishavskarriere som mannskap på farens fartøyer. Johan A. Johannesen eide en flåte av ishavsfartøy. Edvard, Hans Christian og Søren ble etter hvert skippere på faren sine skuter. Hans Christian ble skipper på jakta Lydianna i 1869. Han var da 23 år gammel.
Møte med nenetserne: Fra 1869 til 1890 var hovedfeltet til fangstflåten Novaja Semlja. Nenetserne (tidligere kalt samojeder) er et mongolsk folkeslag som holder til langs kysten Sibir og på Novaja Semlja. Når det var landligge i forbindelse med uvær, oppsøkte Hans Christian boplasser til nenetserne. Han ble tatt godt imot og nenetserne ble inviterte om bord i Lydianna på gjenvisitt. Hvorfor han gjorde dette er uklart. Det kan hende at det var for å få informasjon om fangst, isforhold, strøm og vind. Det kan også hende at det var nysgjerrighet, eller at han hadde etnografiske interesser. Kontakten med urbefolkningen var viktig, fordi han lærte seg etter hvert å føre samtale på deres eget språk.
Lena og Vega forlater, 21. juli 1878. Fotoet er tatt av fru Nordenskiöld som hadde lånt kameraet av advokat Adolph Ebeltoft. (Fra Henrik Ramsøy: Nordenskiöld sjøfareren)
I 1872 kom ikke ishavsjakta Freya tilbake til Tromsø fra fangst med Novaja Semlja. Hans Christian søkte med Lydianna etter mannskapet på Freya. Han kontaktet nenetserne med spørsmål om hvilke fartøyer som hadde seilt inn Jernporten, navnet på det smale Jugorskij-sundet mellom øya Vajgatsj og det sibirske fastland. Johannessen ville også vite hvor mange skuter som hadde seilt ut før isen blokkerte sundet.
Ved hjemkomsten sa Hans Christian til avisene at Freya hadde seilt inn jernporten og at de nok overvintret i Sibir. Dette viste seg å stemme, etter at noen av mannskapet kom hjem, året etter.
Hans Christian visste ikke den gang at han en dag skulle kysten av Sibir bli hans arbeidsplass gjennom flere år, ikke bare som kaptein og los, men han skulle få ansvaret for å utforske Lena-deltaet, det største deltaet i Arktisk.
Kaptein på Lena
Mens de tre brødrene Johannessen drev Ishavet med hvert sitt fartøy, holdt Adolf Nordenskiöld på med planleggingen av sin episke reise: å være den første som seilte Nord-Østpassasjen (passasjen mellom Europa og Asia, nord for Russland).
Ekspedisjonsskipet het Vega. Forsyningsskipet som skulle følge Vega et stykke på vei østover het Lena. Det var oligarken Alexander Sibirjakov som eide Lena og som sponset ekspedisjonen.
Nordenskiöld ønsket Edvard H. Johannessen som kaptein på Lena. Advokat Adolph Ebeltoft fikk i oppdrag å reise til Balsfjord å hyre Edvard som kaptein.
Edvard sa som sant var at Ebeltoft måtte snakke med faren, Johan Adrian. Det var han som tok beslutningene.
Hans Christian Johannessen averterer Gjøa for salg. Kjøperen ble Roald Amundsen (Annonse i Tromsø Stiftstidende 11. oktober 1900.)
Johan Adrian svarte bestemt: Nei. Edvard hadde utrustet et fartøy for Ishavet, og var ikke tilgjengelig. Men Hans Christian var muligens ledig. Dersom han var interessert, kunne han dra.
Slik gikk det til at Hans Christian ble kaptein på dampskipet Lena. Det skulle gå tre år før han kom hjem.
Lena og Vega seilte sammen ut fra Tromsø 21. juli 1878. Det var på denne ekspedisjonen at Hans Christian startet sin karriere som los på kysten av Sibir. Vega var 45 meter lang, men stakk mere enn 5,5 meter ned i sjøen. Lena var 30 meter hadde en dybde på vel 2 meter. På Sibirkysten seilte ekspedisjonen i ukjent farvann. Derfor seilte Lena først. Hans Christian var ikke bare kaptein på Lena, men los for hele ekspedisjonen.
Vega og Lena skilte lag natt mellom 27 og 28 august ved De ny sibirske øyene, som ligger mellom utløpet til elvene Lena og Kolyma.
Hans Christian skrev da de skiltes fra Vega at han ble overveldet av «den følelse av tomhet og litenhet, der ikke er ubekjendt for den som ferdes lang fra hjem (- – -) hvor naturens taushet er et mæktig talende sprog.»
Det var finlenderen Nordenskiöld som så potensialet i Hans Chr. Johannessen og som anbefalte han for Sibirjakov. Nordenskiöld hevdet at skulle Sirbijakov få etablert en Sibirsk – Vesteuropeisk handelsrute måtte han hyre inn folk med erfaring med å navigere i is.
Nordenskiöld stilte som krav om at mannskapet på Lena skulle være erfarne ishavsfarere, være fysisk sterke og edruelige. Yngstemann, 18 år gamle Joackim Grønbeck, var med som russisk tolk. Han ble noen år senere kaptein på Lena.
I åtte år arbeidet Hans Christian for oligarken Alexander Sibirjakov med å kartlegge Lena-deltaet, som kaptein i en Sibirsk-Europeisk handelsrute og som skipsinspektør under byggingen av nye dampskip.
Utforsking av floden Lena
Hans Christian førte Lena til floden Lena. Han og mannskapet regnes som de første fra Vest-Europa som seilte opp floden.
Som nevnt tidligere var dampskipet Lena var en flatbunnet elvebåt på 90 fot (30 m) med en dybde på 7 fot (2,3 m).
I 1906 ble Gjøa satt i land i San Francisco. Foto er fra da Gjøa kommer tilbake til Norge i 1972, 100 år etter skuta var bygget. Hans Christian Johannessens skute ble satt i land og er i dag utstilt på Bygdø, ved Fram museet. (Foto: Norsk Maritimt Museum, Oslo)
Oppdraget til Johannesen var å kartlegge Lena og finne ut om det var mulig drive varetransport på floden om sommeren. Her lå noen av gruvene til Sibirjakov. Nesten all transport i Sibir gikk med hest. Hans Christian skrev: «Hestetransport i Russland er som dampskip i Norge og jernbane i England».
Om ettermiddagen 29. august startet turen oppover det breie elveoset. Johannessen kunne ikke se land på noen sider. For å være sikker på at han var i elva, måtte han med jevne mellomrom smake på vannet.
I løpet av natta måtte de snu fordi det viste seg at de hadde seilt inn i ei sideelv. De måtte starte på nytt.
Hans Chr. hadde en avtale om at når han kom til byen Bulsum, skulle han få los om bord. Vel framme i Bulsum kom en prest, en skriver og en politimann om bord: Det var «Stedets Styrelse» skrev han i dagboka. Her møtte han losen som het Iwan. Han var jakut (mongolsk folkeslag), men snakket russisk. De to fikk god kontakt.
Politimannen kom om bord med to kosakker som skulle følge med Lena. Oppgaven til de var å jage folk i land, om det kom for mange om bord. De skulle også passe på at ikke noe ble stjålet. Hans Christian skrev: «- – – ti kosakkene er skrekkindjagende væsener for Jakuter og Tunguser, de viser den ligså stor lydighet som det var Keiseren selv».
Ekspedisjonen fortsatte opp floden, og det ble etter hvert mangel på kull. Men mannskapet samlet på kort tid en mengde drivtømmer og nedfallstrær. På dekket var det montert ei dampsag som kappet opp veden.
Folk langs floden hadde ikke sett et dampskip. Mange rømte forskrekket. Bare eldre folk tok det med ro ifølge Johannessen.
Målet var å nå byen Jakutsk. Her skulle Lena fryse inne. Hans Chr. Johannessen skrev at de ble veldig godt mottatt. «Russerne formelig kappedes om å vise oss gjestfrihet».
Den 13. oktober begynt innfrysingen. I løpet av vinteren drev Johannessen kartlegging fra land. Sibirjakov hadde ordnet det slik at han fikk benytte hestene til postvesenet til transport.
En annen oppgave var at Hans Christian skulle teste kvaliteten på kull som ble utvunnet. Dampskip i Sibir var avhengig av kull som brant godt og som ga minst mulig aske. H. C. Johannessen fikk derfor reist en del og skrev i dagboka om karavaner med te fra Kina, manufaktur fra Vest-Sibir, skinn fra Øst-Sibir og transport av gull fra gruvene ved Lena.
Hans Christian møtte mange deporterte på sine reiser. Fanger som hevdet at de ikke hadde gjort noe galt, og aldri hadde fått prøvd sin sak for retten. Hans Christian skrev også om: «den nuværende vilkårlige administrasjonen, og den grenseløse korrupsjonen i embedsverket».
Isen gikk opp i midten av mai. Hans Christian hentet kull ved elva Amaga. Til dette arbeidet fikk han om bord 10 tartarer. «De er kjent som dyktige arbeidere».
Formålet med kullet var å seile til Jenisej og levere kullet til dampskipet A. E. Nordenskiöld som kom fra Japan.
Men dampskipet kom ikke. Det viste seg at fartøyet som var oppkalt etter den kjente polarforskeren hadde lidd havari.
Det Hans Christian ikke visste var at Sibirjakov hadde gitt broren Edvard i oppdrag å dra til Japan for å heve A. E. Nordenskiöld (omtales i neste artikkel).
Høsten 1879 var Hans Christian ferdig med oppdraget i Sibir. Han hadde påvist at det var mulig med lasteskip på Lena under forutsetning av at man hadde med los.
Han gjorde seg klar for å reise hjem til Tromsø. Han så fram til å komme hjem til kona og datteren. Mens han holdt på å pakke, kom det et iltelegram fra Sibirjakov som ba H. C. Johannessen inntrengende om å ta et år til i Sibir. Lønna og betingelsene ellers var svært gunstig.
Hans Christian bestemte seg for å bli i Sibir i 1880. Vinteren benyttet han til værobservasjoner. Til våren skulle han reise til St. Petersburg for å overta som kaptein på A. E. Nordenskiöld.
Det Hans Christian ikke visste var at brødrene Edvard og Søren førte A. E. Nordenskiöld fra Japan via Suez til St. Petersburg. Møte mellom de tre brødrene omtales i neste artikkel.
Som vi skal se ble Sibirjakov en pioner innen skipstrafikk på kysten og elvene i Sibir. Men Sibirjakov satset også på jernbane. Det var han som stod bak byggingen av Den transibirske Jernbane. Lokomotiv og skinner kom fra Storbritannia og ble fraktet med konvoier med skip til Sibir. Isloser under denne transporten var ofte kvener med erfaring fra Ishavet. Dette omtales i en senere artikkel.
(Del 2 av denne artikkelen kommer neste gang…)
