Ny kvensk godbit herved fredet

22. september 2021: Mange hyggelige folk, inkludert frednings-sentrale personer foreviget foran den blodferskt fredete fjøsen i Repokoski i Lakselvdalen. Fra venstre Aina Borch, ordfører Porsanger, fylkeskonservator Monica Dahl fra fylkeskommunen, Grethe Samuelsen, spesialrådgiver Marit Reiersen fra fylkeskommunen, Laila Nilsen Johansen som sammen med mannen Agnar eier Repokoski-anlegget, riksantikvar Hanna Geiran, museumsleder Siv Marit Turi fra Porsanger museum, bygningsvernhåndverker Arne Graven, Bjarne Jolma, og Bror Ivar Salamonsen fra RiddoDuottarMuseat. (Foto: Arne Hauge)

 

Repokoski og fjøsen tok alle med storm.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

«Brenningen av nær sagt hele den fysiske kvenske kulturarven nord i landet under andre verdenskrig gjør at hvert eneste bygg og anlegg er livsviktig for å fortelle oss om vår immaterielle kultur.»

– Kai Petter Johansen, leder NKF.

Fluktstoler som flyktet og luftbårne reinskinn. Han flerra godt i kvenflagget over Repokoski-gården, sønnavinden, på en ellers meget fredelig eller bør vi si fredet høstdag. Sørfra kom også Riksantikvaren, hun overvar fredningsmarkeringen av stedets fjøs, kvensk kulturminne som de eldste sa var bygd da de første beboerne rigget seg til rundt 1770. Restaurert for fire, fem år siden, offisielt fredet på tidlig ettermiddagsbeite i går, 22. september 2021.

Når sant skal sies er kulturminnet også en smule samisk, særlig fordi også samene brukte å stalle hestene sine i fjøsen når de trakk mellom innlandet og isfri Porsanger-havn på den gamle hesteveien som går rett forbi Repokoski. Eier Laila Nilsen Johansen var i alle fall klar på at der i gården er det tre kulturer som gjelder.

Snitter og taler

Fjøsen ble brukt til kyr og sauer, og vegg i vegg står det et tilbygg med blikktak. Fra femtitallet om vi minnes rett, pluss en ennå nyere og meget sjarmerende driftsbygning. Særlig inne, preget av ting og tang Laila har samlet og gjort til veggpynt. Symbolsk nok inkludert utstilt kvendrakt, finnmarksbunad og ei like nydelig samekofte, alle sydd av Repokoskis driftige eier.

Praten gikk uformelt og livlig, over snitter og kaker, saft og kaffe rundt langbordet. Så var det tid for taler ute, før ennå mer å spise inne. Talene var nokså mange, til alt hell korte. Pluss ufrivillig underholdende da den knallsterke vinden stakk av med manuskripter. Laila fikk opptil flere velfortjente blomsterbuketter, og fra Hanna Geiran ufravikelig bevis i form av fredningsdokument og diplom:

Utrettelig og trollat

– Hyvä päivä kaikile. I dag freder vi et kulturminne som ikke er så stort i høyde, bredde eller lengde, men som har stor betydning. Den kvenske kulturen er viktig i seg selv, men er også en helt sentral del av landets samlede historie, sa altså Riksantikvaren.

Det hyggelige er, fikk vi bekreftet fra fylkeskommunalt og annet hold, at det framover kommer flere kvenske godbiter. Velegnet for nasjonal fredning samt kakebelagt oppmerksomhet á la den fjøsen fikk, på Revfossnes. En hendelse hvor det ble sagt mye lærerikt og fint, taler og utsagn vi må få lov til å komme tilbake til.

– Laila, du var utrettelig, og trollat, i din kamp for fjøset. For dette skal du ha stor ros. Kiitos paljon, lar vi Geiran oppsummere.

De som ga

Pluss dette, et utsagn fra ham som restaurerte fjøsen, det var Arne Graven, han svarte da vi prøvde oss:

– Ja, men husk også at hadde det ikke vært for Sametinget, så hadde mye som også har kvensk verdi ikke stått i dag.

Sa altså Graven, han og Laila restaurerte fjøsen med midler fra nettopp Sametinget, pluss Norsk kulturminnefond, Finnmark fylkeskommune, Sparebankstiftelsen Sparebanken i Nord-Norge, Porsanger museum, RiddoDuottarMuseat og Luostejok kraftlag.