Språk- og litteraturviter Ottar Grepstad. (Foto: Sara Berntsen)
Bygger på 23 års forskning.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Den kvenske relevansen er neppe motiv nok til å gi seg i kast med verket, men dersom du liker språkbøker og har en helg eller tjue ledig, kan Språkfakta 2020 være noe for deg.
Det var i 1997 at forfatteren Ottar Grepstad startet sitt forsknings- og dokumentasjonsprosjekt, som utgis den 20. oktober i år.
Verket har faktum, fortellinger og kuriosa fra godt over 10 000 kilder, oppsummert i ei trykt bok på 730 sider, og ei e-bok på – hold deg fast – 1777 sider.
Foruten å lete etter steder i boken hvor kvensk er nevnt, har Ruijan Kaiku nøyd seg med å lese pressemeldingen som Grepstad har sendt ut i anledningen lanseringen. Her står det at boka også legger fram en analyse av hvor mye det offentlige bruker på norsk skriftkultur hvert år. Noe tilsvarende regnestykke fra andre land er ikke kjent, skriver han.
Forfatteren viser blant annet hvordan Norge, med 0,07 promille av verdens befolkning, ble staten med «to av de mest vitale språkene i verden.»
Man kunne sikkert ønske seg at språk- og litteraturviteren her siktet til norsk og kvensk, men han sikter altså til norsk og nynorsk.
Foruten at lovparagrafen er med hvor kvensk har vern som eget språk i henhold til Europeisk charter for regions- eller minoritetsspråk, presenterer Grepstad også et interessant diagram over språkene i Norge regnet etter brukertall og vitalitet. Ser vi på året 1950, så står det oppført 1820 brukere av kvensk. I år 2000 er dette økt til 5000, ifølge Grepstads bok. Til sammenlikning står nordsamisk oppført med 8130 brukere i 1950, og 20 000 brukere i 2020.
Noe å tenke på, og dersom du vil lese boken og e-boken, så er de altså i handelen om ei drøy uke.
