Den 18. juni 1977 ble monumentet avduket av kong Olav sammen med statsoverhodene fra Finland og Sverige. (KUVA: HILDE PORSANGER)

I diktet Kvenmonumentets ansikt/Kveenipatsaan kasvot uttrykker Anja Juvonen monumentets ansikt slik:

«Og dette monumentets ansikt
bærer frem fortidens minner-
og gir håp for fremtiden»
«Ja nämä kveenipatsaan kasvot
kokoavat menneisyyden muistot-
ja antavat toivoa tulevaisuuteen»
(Juvonen 94)

18. juni 2017 er det 40 år siden Innvandrermonumentet/ Kvenmonumentet ble avduket.
Det har i alle disse åra vært følelsesmessige engasjement i noen kretser mot å bruke betegnelsen Kvenmonumentet.
Går en tilbake til den lokale konteksten oppropene for monumentet ble utforma i, kan en muligens finne noen forklaringer. Minoritetspolitikk på 1970-tallet var knyttet til samene ikke til kvenene og var i miskreditt i store deler av det politiske miljøet i Finnmark. Mange av de samiske talspersonene ble oppfattet som ytterliggående aktivister med lite støtte i lokalbefolkninga.

«Undersøkelse om språkblanding» i Finnmark, som Skoledirektøren i Finnmark gjorde i 1973/74, viser hvilke følelser som ble satt i sving ved å ta opp minoritetssaker. Undersøkelsen førte til kraftige reaksjoner, særlig i Vadsø-området, som historisk har vært det sterkeste kvenske området i Finnmark.
I stedet for å utføre undersøkelsen, valget lærerrådene ved Vadsø barneskole og Vadsø ungdomsskole å gjøre generelle vedtak om språksituasjonen. Begrepet undersøkelse ble også forandret til vurdering p.g.a. at begrepet undersøkelse hadde en pretensiøs form.
Ved Vestre Jakobselv skole ble undersøkelsen foretatt, men holdt tilbake av Vadsø skolekontor.
Skoledirektøren i Finnmark konkluderte derfor med at «enkelte skolestyrer i områder med delvis finsk språkbakgrunn har en viss uvilje for å godta den faktiske språksituasjonen. Dette har ført til at de lokale myndighetene heller ikke har vært villige til å sette i verk hjelpetiltak. Denne holdninga ser ut til å ha støtte hos foreldrene med finsk språkbakgrunn». (Sundelin 1997,s. 67)
En av de som var engasjert i språklig arbeid ved Skoledirektørens kontor var samen Odd Mathis Hætta. Han var i perioden 1974 -1976 leder av Norske Samers Riksforbund og ble i deler av Vadsømiljøet betraktet som en aktivist. Holdningene til språkundersøkelsen kom klart fram i avisa Finnmarken. En av de sentrale aktørene mot Skoledirektørens opplegg var redaktør Sverre Nilsen, som også var sekretær for monumentskomiteen av 1975. Han skreiv bl. a. følgende i avisa om «språk-undersøkelsen»: «Det hører ingen steder hjemme at en saksforbereder slik hemningsløst skal få boltre seg med embetets velsignelse». (Finnmarken 23.januar 1974). Hætta påpeker i sitt svar at Finnmarken ikke kan påvise feil i hans tabeller eller kommentarer til undersøkelsen. «Jeg anser derfor lederen og kommentarene som spark mot meg» ( Finnmarken 30.jan.74). Det minoritetspolitiske klimaet i Vadsø var nok ikke det beste for å lansere et Kvenmonument med grunnlag i kvenene som en historisk minoritet i regionen.

Einar Niemi har i en analyse relatert de sosialpsykologiske ettervirkningene av fornorskingspolitikken til forholdet mellom den negative lokale holdninga og den positive sentrale holdninga i samepolitikken i 40 og 50 åra. «Det som trolig hindret et samepolitisk gjennombrudd, var motstanden fra regionalt og lokalt hold nordpå, ikke minst i partipolitiske kretser i samiske kjerneområder, noe som det er fristende å forklare som sosialpsykologiske ettervirkninger av fornorskningspolitikken».(Niemi, 1994 s. 25) Her ligger trolig også noe av forklaringa på manglende lokalt engasjement og prinsipiell tenking om kvenene, som tilslutt gjorde at de ble glemt som etnisk minoritet og at det var vanskelig å reetablere kvenbegrepet.
Initiativene fra lokalt og regionalt holdt, fra personer og institusjoner kom derfor ikke til å ha perspektiver fra minoritetsdebatten som utviklet seg internasjonalt og i de samiske miljøene. Initiativene, som delvis tok sikte på registrering, delvis inneholdt konkrete forslag til tiltak, fikk aldri et prinsipielt preg. De ble mer isolerte utspill som vakte sterke emosjonelle reaksjoner i deler av de kvenske områdene og kan trolig også forklares som sosialpsykologiske ettervirkninger av fornorskingspolitikken.
I tillegg kom en del negative holdninger i Arbeiderpartiet til å etablere en kvensk minoritetspolitikk. En av de sentrale aktørene til den negativ holdning til kvenene var Terje Wold. Wold var ordfører i Vadsø i mellomkrigstida, justisminister for Arbeiderpartiet og seinere høyesterettsjustitiarius. Om kvenene uttalte Wold: «finnene har selv valgt å forlate Finland og bli norsk. De er norske borgere og ønsker å være det» (St. melding nr. 21. 1962-63.). Flere av de som ble oppnevnt i monumentkomiteen av 1975 var sentrale i Arbeiderpartiet. I forhold til begrepsbruken og intensjonene med monumentet er det interessant å følge utviklingen under prosessen.
Oppropet i 1971 tok utgangspunkt i tittelen: «Reising av innvandrermonumentet i Vadsø». Her var det finske i fokus.
I oppropet fra 1975 var dette perspektivet utvidet. «Monument over den finsk/svenske innvandringen til Finnmark». Her fikk en inn et Nordkalottperspektiv, som etter min meining var det mest korrekte. Det dreier som et folk som har hatt tilhørighet i regionen over lang tid. Einar Niemi har uttrykt det slik i forhold til innvandrerbegrepet:
«Faglig sett er denne kategorisering i dag for meg urimelig, brukt om en folkegruppe som har hatt tilhold i riket i mange generasjoner og i flere hundre år. Mange slo seg også ned her før statsgrensene i nord ble formaliserte, dvs. at de egentlig flyttet innen et omfattende territorium der ressursfordelinga geografisk bestemte flyttingene og mønsteret i flyttingene. Vurdert i en slik sammenheng blir således et begrep som innvandring ikke særlig fruktbart som historisk begrep» (Niemi 1994 s. 26).
Om monumentkomiteen hadde dette i tankene, da de fikk med Nordkalottperspektivet, er vanskelig å vurdere i ettertid. Det som imidlertid er av interesse er at monumentkomiteen, som ble oppnevnt av formannskapet i Vadsø 3. september 1975, hadde flere sentrale politikere fra Arbeiderpartiet som medlemmer. I tillegg ble arbeiderpartimannen Bjarne Olsen leder av foreningen og møtte i monumentkomitéen. Den nye komitéen erstattet Norsk-finsk forenings komité fra mai 1974.

I valg av lokalisering ekskluderte monumentkomitéen Ytrebyen, som etter min meining ville vært det naturlige valget. Her var kvensk språk og kultur ennå levende. «Om monumentet hadde blitt plassert i Ytrebyen, ville det bidratt til en anerkjennelse og styrking av dette områdets autentisitet som et kjerneområde for kvensk kultur». (Aarekol 2007 s. 102). Passeringa foran fylkesbygget bidro til å svekke den kvenske kulturtilhørigheten og Nordkalottperspektivet og styrke det finske innvandrerperspektivet.
Anders Aune, som var leder av komiteen av 1975, bekreftet i et intervju i mai 2007 at det ikke var hensikten at monumentet skulle revitalisere kvensk kultur. (Aarekol 2009)
Plakettinskripsjonen ble også: «År 1977 ble dette monument reist i erkjennelse av den betydning den finske innvandring har hatt for Finnmark fylkes utvikling og vekst».
En kan i ettertid reise spørsmålet hvilken betydning det hadde for plasseringa og inskripsjonen at komitéen av september 1975 ble preget av lokale politikere? Ida og Alf Tuomainen hadde et ønske om at gården de hadde i Ytrebyen skulle bli et museum. Norsk-finsk forening ønsket at monumentet skulle reises i dette området og ikke minst kunstneren ønsket det!
En kan også reise det kontrafaktiske spørsmålet. «Hva ville resultatet blitt om Norsk- finsk forenings komité fra mai 1974 hadde fungert som monumentkomité fram til avdukinga?»

Ble så kvenbegrepet anvendt i de ulike fasene av prosessen?
En av de som berørte kvenene som gruppe var overraskende nok redaktør Sverre Nilsen i Finnmarken. «Et monument over den finske innvandringa skal være slik utformet at gammelkvenene og deres slekt skal kjenne seg igjen.» ( Aarekol 2009 s. 101). Spørsmålet blir om Nilsen her refererte til det forhold at kvenene hadde vært lenger i regionen enn det som ble lagt i uttrykket «finske innvandrere»?
Også i avisinnlegg ser en at begrepet «gammelkvenene» ble brukt.
Monumentet ble også omtalt som «Kvænmonumentet» i saksdokumenter.
Kong Olav V avduket monumentet sammen med kong Carl Gustav og president Urho Kekkonen. Det var første gang tre statsoverhoder fra Norge, Sverige og Finland møttes på Nordkalotten.
Under avdukingen ble det brukt mange navn på folkegruppa. Det som er interessant er at kvenbegrepet ikke var ukjent, men ble brukt av Kong Olav. «Først lang tid efter kom den store innvandringen fra Finland av folk som nordmennene alt fra 800-årene hadde kalt kvener. De talte et sprog vidt forskjellig fra norsk, men i slekt med samisk». (Aarekol 2007 s. 105))
Også president Kekkonen understreket i talen ved avdukingsfesten at «…norsk-finsk samarbete har nu uppförts ett minnesmärke för dessa innvandrerna, kvänerna.» ( Aarekol 2007 s. 106) Videre sa Kekkonen:
«Det nu avtäkta Kvänmonumentet är sålunda förutom en hylling till det finska nybyggarfolket och deras efterkommere även en symbol för det sätt på vilket varje minoritet i vart och ett av Nordkalottländerna med stöd av statsmakten kan bevara sina egna särdrag och kulturella traditioner samt odla sitt eget språk». (Aarekol 2007 s. 107)).
Bruken av betegnelsen kven og Kvenmonumentet i talene var ingen tilfeldighet. Begge kjent nok til at vandringene på Nordkalotten hadde et lengere historisk perspektiv enn siste delen av 1800-tallet. Samtidig medførte begrepsbruken en anerkjennelse av kvenbegrepet. For Kekkonens del kanskje også en politisk anerkjennelse?
Anders Aune sa i sin tale at «Monumentet retter seg imidlertid ikke bare mot fortiden, men like mye mot nåtid og framtid» (Aarekol 2009 s. 106) .
Det er til Aunes tale Anja Juvonens tanker om at monumentets ansikt også gir håp for fremtiden kan trekkes inn. Den minoritetspolitiske utviklinga, siden monumentet ble avduket, har vært formidabel. Kvenene i Norge er anerkjent som en nasjonal minoritet med rettigheter knyttet til internasjonale konvensjoner. Noen av disse konvensjonene, bl. a. art. 27 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, er inkorporert i norsk rett gjennom Menneskerettsloven av 21. mai 1999 og har ved motstrid foran for norske lovregler. Det hadde vel ingen av aktørene forestilt seg i 1977?
Innvandrerbegrepet, slik det ble tolket politisk i 1977, har ingen politisk relevans for kvenene i dag. Dagens innvandrere og norsk innvandringspolitikk har grunnlag i helt andre lover og regler enn konvensjonene som i dag omfatter kvenene som nasjonal minoritet.
Tiden er kanskje både politisk og faglig overmoden for å gi monumentet i Vadsø et nytt ansikt – Kvenmonumentet – slik at det kan bli en viktig del i reetableringa av kvenbegrepet på Nordkalotten?
Kilder:
Bladet Finnmarken:
23.januar 1974 og 30.januar 1974.
Finnmark fylkesbibliotek: Komitéen for
Innvandrer-/kvenmonumentet i Vadsø 1971-1978.
Arkivkatalog 2011.
Juvonen, Anja: «Kvenmonumentets ansikt.»
I Reidun Mellem/Norske kveners forbund.
Ei hiva tøtta.Tromsø 1994.
Niemi, Einar: «Kvenene og staten-et historisk riss.»
I Kvenene- en glemt minoritet?
Seminarrapport 14.11.94.
Universitetet i Tromsø/Tromsø Museum
Norsk kulturråd:Innstilling om norsk-finske kultur-
forhold. 1976.
(St. melding nr. 21. 1962-63.).
Sundelin, Egil: «Utdanning og ulikhet.»
Hovedoppgave i sosiologi. Universitetet i Tromsø. 1997
Aarekol, Lena: «Brorskap og samhørighet-Innvandrermonumentet/kvenmonumentet i Vadsø.»
Varanger årbok 2009
Aarekol, Lena: «Innvandrermonumentet/kven-
monumentet i Vadsø.» I Kvener i fortid og nåtid.
Rapport fra seminaret «Kvener og skogfinner i fortid og nåtid». Tromsø nov. 2007