Før jul deltok Mona Mörtlund på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival sammen med blant annet Nora Ollila, Merethe Eidstø og Agnes Eriksen for å diskutere situasjonen for kvensk litteratur.
(Kuva: Heidi Nilima Monsen)

 

Oversettinger og samarbeid over grensene. Det er meänkielipionéren Mona Mörtlunds tips til de som jobber med revitalisering av kvensk.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

På mange måter har Mona Mörtlund vært pionér for arbeidet med meänkieli på svensk side. Både gjennom innsamlinger av gamle tekster og historier, i tillegg til å selv forfatte store mengder dikt, bøker, skuespill og andre tekster på morsmålet sitt.
På spørsmål om hva som skal til for å få mer litteratur på kvensk eller for kvener, mener Mörtlund blant annet at det med oversettinger av ulike verk til kvensk kan være et aktuelt tiltak.

– Det er bra å få oversatt bøker, blant annet klassikere, som mange har interesse av å lese, sier hun og påpeker at nettopp leseoppmuntring er viktig i språkarbeid.
– Spesielt når språket er så lite og det er så få som skriver, kan man ikke vente på at det skal komme originalbøker på kvensk eller meänkieli, for da kan språket komme til å dø ut i mellomtiden, tror hun.

Samtidig påpeker hun at man selvsagt skal man skrive og gi ut egne bøker på kvensk også, men at oversetting er viktig verkøy siden oversettinger er raskere å få til, enn å vente på egne litterære verk.
– Det er de tiltak vi gjør nå i dag som vil ha mye å si for språket framover, sier hun.

Samarbeid over grensene
I tillegg mener hun at brukere av kvensk og meänkieli burde benytte seg mer av hverandre siden språkene er såpass like. For eksempel ved å få flere bøker på meänkieli over til Norge, og det samme med kvenske bøker til tornedalen.

– Jeg tenker at man burde jobbe sammen. Det føler jeg har vært en stor styrke. Da vi startet STR-T var vi tre stykker, og det var en utrolig styrke å ha et godt samarbeid, sier Mörtlund.
Siden disse små språkene er så utrydningstruede og har såpass store problemer, mener hun at man ikke må være for opptatt av å tenke alt for langt framover:

– «Hva kommer til å skje om hundre år? Kommer språket til å leve?». Dette er ting vi ikke vet noe om. Det viktigste er å se på hvorvidt språket lever i dag, og om det er viktig for oss som snakker språket å bevare det. Og så lenge det er viktig for oss å bevare språket, og så lenge det finnes noen som bruker språket, så skal man verne om det så godt man kan, utbroderer hun og legger til:
– Det er også viktig med statlig støtte til dette arbeidet.