Evelyn er sjette generasjon fra Sirkastakka i Kvænangsbotn. Hun holdt et både beveget og solid forankret foredrag. (Foto: Arne Hauge)

 

På konfliktskapende vis mister de eiendommene sine, folk som i flere århundrer har bodd og drevet i indre Kvænangen. Kan Sannhetskommisjonen skjære gjennom og bidra til at urett igjen blir rett?

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg har måttet jobbe med spørsmålet over lang tid, og det berører meg sterkt. Jeg måtte finne ut hva som gjorde at min bestefar i 1950 skulle skrive under på en festekontrakt på en eiendom som hans familie på det tidspunkt hadde bodd på i 113 år, og som han utvilsomt oppfattet som sin egen.

Bakteppet er en opprivende statlig-privat uenighet om hvem som eier hva, både fordi dokumentløst eierskap før i tiden var vanlig, og fordi papirer forsvant under krigen, evakueringen og brenningen. Evelyn Eriksen er sjette generasjon fra Sirkastakka i Kvænangsbotn og berørt av kravet om statlig overtakelse. Hun var selvskreven som foredragsholder om fornorskning og eiendomsstruktur i «indre Qvenangen» da Sannhetskommisjonen oppunder årsskiftet holdt åpent møte i rådhuset i Burfjord.

Fra eier til leilending

– Jeg står her i dag som et slags vitne over fornorskningspolitikken, sa Evelyn, som fortalte om den vonde tiden da hun for noen år siden ble stevnet av staten for brudd på festekontrakten. Fordi hun ikke drev gårdsbruk på en gård hvor slik drift ble lagt ned av besteforeldrene 40 år før. Statens krav gjelder flere i indre Kvænangen, minnet hun om, og ga en hurtig gjennomgang av eiendomshistorikken for området, og hva som ledet fram til at Statskog klarte å ta fra folk eiendom og gjøre dem til det hun omtalte som leilendinger.

Les også: Endelig fikk også Kvænangen sannhets-besøk

– Et leilendingsvesen som dessverre i dag er fullt ut operativt gjennom festekontrakter, sa Eriksen, hun omtalte Statskog som en sentral del av fornorskningspolitikken.

Ekornhau?

Evelyn la fram en både grundig og klar redegjørelse om historikken, faktisk så langt tilbake som i år 1666, året da danskekongen solgte unna og ergo sørget for privatisering av det som ble betegnet som krongodsene nordpå. Kvænangen inkludert. Hun fortalte om «skogfuten», en lokalt mislikt instans.

– Poenget er at vi har en skogfut også i dag, og den heter Statskog. Og det er bare kort tid siden Statskog sine ansatte betegnet folk i Kvænangen som ekornhau. Så historien ser ut til å gjenta seg, sa Eriksen.

Vi må av plasshensyn hoppe over det meste, men Eriksens oppfordring til Sannhetskommisjonen – på grunnlag av det massive hjemmelskravet og festekontrakt-presset fra en stat som etter hennes oppfatning brukte krigen og folk sin fattigdom i nord som anledning til å frata folk sin siste rest av eiendom – var klar:

Må tilbakeføres

– Vi i indre Kvænangen trenger en anerkjennelse fra Sannhets- og forsoningskommisjonen på at staten ikke bare tok språket og kulturen fra folk, men at de også tok eiendommene fra folk.

Eriksen sa at Statskogs strategi har vært å gå løs på en og en person eller gård av gangen, noe de etter hennes oppfatning har gjort systematisk over lang lang tid og inntil nylig.

– Eiendommene som staten og Statskog påstår at de eier, må kunne tilbakeføres til dem som har mistet dem som følge av den harde fornorskningspolitikken. Men Stortinget lar tiden gå og ingen ting skjer. Statskog fortsetter som såkalt grunneier å selge eiendom og utparsellere tomter til hytter og hus. Dette tjener de grovt på, og ganske mye er etter hvert uopprettelig, sa Eriksen, som avrundet med at Stortinget snart må instruere Statskog til å stoppe salg og inngrep i påvente av at områder som dem i indre Kvænangen er utredet og avklart.