Opplever innkjøpsordningen som urettferdig

Agnes Eriksen synes det er urettferdig at kvensk litteratur ikke faller inn under bibliotekenes innkjøpsordning. (Arkivfoto: Heidi Nilima Monsen)

 

– Kvener er meg bekjent norske borgere om ikke av norsk etnisitet, men det foregår vel ikke diskriminering på et slikt grunnlag i 2020? undrer Agnes Eriksen. Kvenske forfattere og utgivere fortviler over at bøker på kvensk ikke kommer inn under bibliotekenes innkjøpsordning.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

«Må vi virkelig skrive på norsk for å bli kjøpt inn? Er ikke Kulturrådet en statlig institusjon som også skal favne de nasjonale minoritetene? Hva med revitaliseringen som det snakkes om nå? Språkrådet har klart å favne kvenene, hvorfor klarer ikke Kulturrådet det?»

Disse spørsmålene kommer fra forfatter Agnes Eriksen. Hun er frustrert over at litteratur på kvensk ikke omfavnes av bibliotekenes innkjøpsordning.

Vil nå flere

I dagens retningslinjer for innkjøpsordningen står det at med ”norsk” menes utgivelser skrevet på bokmål, nynorsk eller dialekt. Altså omfattes ikke litteratur på kvensk av ordningen. Litteratur på samisk har sin egen ordning administrert av Sametinget: noe tilsvarende finnes ikke for kvensk litteratur.

– En kvensk forfatter tjener ingenting på å skrive på kvensk, så innkjøpsordningen ville også fungere som en slags sikringslønn slik at man ikke går i minus for å jobbe med å bevare og skape litteratur på andre språk enn norsk i Norge i 2020, mener den kvenske forfatteren.

Hennes to første billedbøker om Kummitus ja Tähtipoika (Spøkelset og Stjernegutten), der teksten er både på norsk og kvensk, ble etter «mye om og men» kjøpt inn til bibliotekene via innkjøpsordningen. Disse bøkene ble gitt ut av Ruija forlag. Den siste boken i triologien om Spøkelset og Stjernegutten har hun ikke prøvd å få innkjøpt.

Mye administrativ jobb

Eriksen påpeker at en ting er å skrive på kvensk, både på grunn av fornorskingen og mangelen på hjelpemidler. En annen ting er at alt gjerne må administreres av forfatteren selv: Søking av penger til arbeidet og trykkingen, promotering, salg, pakking og sending av bøker, skriving av fakturaer og føring av regnskap og så videre.

–Det er ingen ende på oppgaver for å få en bok ferdig og ut til folk. Forlag og butikker står dessverre ikke der og tilbyr sine tjenester, sier Agnes som på grunn av utsendingsarbeidet valgte å trykke sin siste bok «Hiiri Hiukkahamphaan suolapalat ja vähä mitäki muuta» i et lite opplag.

– Men med et opplag på 300 når ikke boka så veldig mange. Kvenene bor spredt over hele landet, og som kvensk forfatter har man ikke ubegrenset med midler til å promotere en kvensk bok, påpeker Eriksen. Hun mener at ved å komme med i innkjøpsordningen ville boka nådd ut til mange flere kvener og andre som er interessert i kvensk kultur.

Negativt fra Kulturrådet

Da hun skulle gi ut boken «Hiiri Hiukkahamphaan suolapalat ja vähä mitäki muuta» tok hun kontakt med Kulturrådet for å få søke om å komme inn under innkjøpsordningen.

– Jeg ringte Kulturrådet på forhånd fordi det ikke er lett å forstå hvilken kategori dette kommer inn under. Det som overrasket meg var at det ble spurt om hvilket språk tittelen er på. Etter å ha pratet litt om boka satt jeg med en følelse av at dette ikke lovet godt. Jeg fikk til svar at de skulle ta en prat om saken, forteller hun.

Hun sendte så inn en kort beskrivelse av boka samt innholdsliste.

– Jeg hadde da allerede sendt en bok til Kulturrådet, men vet ikke om de så på den. To dager senere fikk jeg til svar at innkjøpsordningene ikke er aktuelle for denne utgivelsen og ble henvist til Kulturrådets prosjektstøtte for nasjonale minoriteter og KMD. Jeg har fått støtte til prosjektet, men jeg reagerer på at jeg ikke fikk anledning til å søke en gang for å nå ut til flere gjennom bibliotekene som er med i ordningen, forteller hun.

Diskriminering

Under samtalen med Kulturrådet fikk Agnes Eriksen forståelse for at ordningene til Kulturrådet bare gjelder for norsk litteratur. Dette reagerer hun på.

– Slik jeg ser det er kvensk muntlig tradisjon en del av norsk litteratur, bare at det er skrevet på kvensk. Kvener er meg bekjent norske borgere om ikke av norsk etnisitet, men det foregår vel ikke diskriminering på et slikt grunnlag i 2020? undrer hun, og legger til:

– Nå kan man jo argumentere med at markedet for kvenske bøker er lite. Ja, kvenenes leseferdigheter i kvensk er begrensede etter 150 års fornorskning. Derfor er det selvsagt ekstra viktig at vi kommer med i de ordningene som tross alt finnes og også burde gjelde kvener og de andre nasjonale minoritetene. Det er særdeles viktig at alle norske borgere når ut med sin kultur og litteratur.

Jobber med saken

Trygg Jakola i Ruija forlag sier at ved å få kvenske bøker inn under innkjøpsordninga, vil det være med å gjøre litteratur på kvensk mer kjent, og den vil også gjøre det mulig å få utgitt flere bøker på kvensk.

– Jeg tror også det vil være med på å stimulere flere til å skrive på kvensk, og dermed medvirke til å styrke statusen til språket, sier Jakola.

Han forteller at både Ruija forlag og Norske kveners forbund – Ruijan kveeniliitto har tatt opp innkjøpordningen i flere sammenhenger, for eksempel i møter med politisk ledelse i Kommunaldepartementet og Kulturdepartementet. De har også tatt det opp på møter med Kulturrådet og sendt skriftlig henvendelse i Kulturrådet..

– Vi fikk svar fra Faglig utvalg for litteratur i Kulturrådet som sier at de «er positive til at det offentlige bør støtte kvensk litteratur», og at det vil følge opp problemstillingen. Det er snart ett år siden, sier Jakola, og legger til at det er ut som om det er lang vei fra forståelse til handling.

– NKF – RK skal i alle fall ta saka opp på ny med Kulturrådet, ikke minst etter at Agnes Eriksen har fått nei til at hennes nye bok kommer inn under ordninga. Det ser i alle fall ut som om praktiseringa av innkjøpsordninga ikke har fått med seg utviklingen av kvensk språk, påpeker han.

Ruija forlag har prøvd å få Anna-Kaisa Räisänens barnebøker om Linus med i innkjøpsordningen, men siden bøkene kun er på kvensk, så fikk de avslag.

– Det er litt rart å tenke på at dersom boka om Linus hadde inneholdt bare litt tekst på norsk, så hadde den kunnet kommet gjennom ordningen, sa Jakola da den første Linus-boka ble utgitt sist høst.

Viktig for revitaliseringen

«Kvensk litteratur faller ”mellom alle stoler”, og slik kan man ikke ha det i Norge i 2019.»

Dette har Norske kveners forbund – Ruijan kveeniliitto påpekt i brev og møter med både Kulturrådet og kulturdepartementet når det har vært snakk om kvensk litteratur og innkjøpsordningen.

– Nå er situasjonen at kvensk er et meget truet språk, det omfattende EU-prosjektet ELDIA har bekreftet at kvensk språk står i akutt fare for å dø ut og uttaler at umiddelbare og effektive tiltak må til for å hindre utryddelse av kvensk språk. Det er derfor viktig at det blir utgitt litteratur på kvensk både for voksne og for barn, argumenterer kvenforbundet.

NKF-RK påpeker at det å lese god litteratur på kvensk er viktig av mange årsaker:

– Det vil bidra til at språket revitaliseres og videreutvikles, det vil være med og gir språket status, og det å møtes med litteratur på sitt eget språk er viktig for at den enkelte kven skal styrke sin egen identitet, påpeker de, og viser til Europarådets rapporter og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Viser til egne ordninger

Eli Solberg i Kulturrådet forteller at de har mottatt noen henvendelser om å ta inn kvensk litteratur på innkjøpsordningene, men Stortinget har hittil ikke bevilget midler til dette.

– Det er for øvrig Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har ansvar for kvensk språk og kultur, svarer hun på vår henvendelse om kvensk litteratur og innkjøpsordningen.

– Kulturrådet har imidlertid ansvar for prosjektstøtte for nasjonale minoriteter, hvor det er mulig å søke støtte til kvensk litteratur, forteller Solberg videre.

 

FAKTA OM INNKJØPSORDNINGEN
«Føremålet med innkjøpsordninga for ny norsk skjønnlitteratur er at slik litteratur blir skapt, utgitt, spreidd og lest. Innkjøpsordninga garanterer forlaga eit minstesal på 773 eksemplar av bøker for vaksne (703 p-bøker og 70 e-bøker) og 1550 eksemplar av bøker for barn og unge (1480 p-bøker og 70 e-bøker). Med ein slik garanti for salet kan fyrsteopplaga bli større, og forlaga kan gje ut litteratur som det elles ikkje hadde vore så lett å publisere med tanke på sal i den kommersielle marknaden åleine. Kulturrådet stiller krav til kvaliteten på utgjevinga, og innkjøpet skal samla sett syte for at norsk litteratur blir publisert i stor breidde. Folkebiblioteka skal ivareta og gje tilgang til dei innkjøpte bøkene i minst fem år.
Under denne ordninga kjøper Kulturrådet inn nye bøker innan sjangrane roman, novelle, kortprosa, lyrikk, dramatikk og biletbok for å gje dei vidare til norske folkebibliotek. Desse bøkene kjem i tillegg til titlane biblioteka sjølv kjøper inn over eigne budsjett.»
(Kilde: Kulturrådet)