Marie Konstanse Skogstad oon aito yykeäläinen, eli piian kolsevuopiolainen, mutta assuu Tromssassa. Hän voitti kirjoitus-pronssia äskön. (Kuva: Pål Vegard Eriksen) 

 

Sist gang ble det sølvplassering. Denne gangen delt bronseplass. Men så var heller ikke «pallen» det viktigste for henne da hun valgte å delta på årets skrivekonkurranse.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Dette er veldig hyggelig. Jeg er veldig glad for at jeg får være med i det sjiktet.

Det sier Marie Konstanse Skogstad, som kom på delt tredjeplass i årets kvenske skrivekonkurranse med tre forskjellige dikt under tittelen Kväänin kevät – Kvensk vår.

– Det ene er mer rett på tema enn de to andre: Hva er nå denne kvenske våren? De to andre er kanskje mer i utkant av tema, selv om de beskriver en slags vårløsning, de også, men på en mer subtil måte, sier skribenten.

Les dikt-troikaen som ga 3. premie: Kvensk vår – Kväänin kevät

Hun har også forsøkt å skrive litt på kvensk, uten å ha fått språket korrekturlest.

– Jeg er ikke sikker på at alt er rett, men det kan bare være feil. Det viser jo det sanne nivået, som et resultat av fornorskningen. Språket er veldig vanskelig, sier hun.

Dette sier juryen

Diktet «Kvensk vår – kväänin kevät» består av tre deler der forfatteren på en flott måte fanget opp temaet i årets konkurranse. Det brukes et beskrivende språk som gir mange assosiasjoner; vi kan se for oss bildene som beskriver vårens ankomst her nord, men også bildene som viser hvordan den kvenske våren er i ferd med å springe ut.

Dikteren tar også i bruk det kvenske språket, flere vers er skrevet på kvensk. Kanskje det også er et tegn på den kvenske våren? Verseformen som er brukt er med og bidrar til ettertanke og refleksjon. Man blir sittende og tenke: Er det sånn det var, er det sånn det er og er det sånn det blir.

Bronseplassen deler hun med Eva Svaneblom, som deltok med et dikt skrevet på meänkieli.

Viktig å bidra

Det kvenske har blitt en stor del av hverdagen og livet hennes med årene.

– Det har blitt så viktig for meg. Det fyller livet mitt, det kan nesten bli for mye av det gode, ler hun.

Skogstad innrømmer at hun har en veldig skrivetrang, og at veien til penn og papir er kort når anledninger som denne byr seg. Dette er andre gangen på rad, på like mange muligheter, at hun havner på «pallen» i den kvenske skrivekonkurransen.

For henne er det å bidra, i form av å delta, det aller viktigste:

– Jeg synes det er veldig bra at skrivekonkurransen finnes. Den oppfrodrer folk til å skrive om- eller på kvensk. Og det får folk til å tenke over sin bakgrunn, noe som kan være en hel prosess for en enkeltperson, sier hun.

Les også: Hun vant 1. premien: – Overrasket og glad

– Skrivekonkurransen er et godt tiltak, og min deltakelse er på en måte et bidrag for å støtte opp om den, og samtidig løfte fram og kaste lys over det kvenske. Vi bidrar jo på våre egne måter. Det at mange deltar er også en form for vårløsning, forklarer hun, og legger til:

– Jeg synes det er veldig gledelig å se at nye stemmer kommer til blant vinnerne. Det var akkurat det jeg håpet på, sier Skogstad.


Skogstad er et aktivt medlem i det kvenske sangkoret KvääniÄänii (‘kvenske stemmer; lyder’). Her fra en koropptreden under fredningsmarkeringen av Hottitalo/Hottigården den 16. mars i år. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Synlighet og orden i hodet

Etter den forrige skrivekonkurransen har Skogtstad debutert som forfatter. I 2022 slapp hun diktsamlingen Ajatuksii menetetystä kielestä / Tanker om et tapt språk på Ruija forlag.

– Jeg har alltid skrevet mye. Det er noe med det å få tankene ned på papiret, og se det sort på hvitt. På den ene siden får man sortert tankene, på den andre siden blir det synlig. Litt sånn som andre kunstarter, som bilder og musikk, sier Skogstad.

– Og er man ikke synlig, så er det akkurat som man ikke finns, legger hun til.

Hun kaller det å skrive for en manifestasjon av det kvenske og de tankene hun har rundt det.

– Men hvis man bare går rundt og tenker, så blir det jo bare der, inne i hodet, sier Skogstad.

Les også: Vant 2. premie: – Jeg ble veldig glad

Yykeäläinen

Skogstad er vokst opp i Kolsevuopio/Kvalvik. En av forfedrene slo seg ned på Kariniemi/Karnes allerede på 1760-tallet. Dermed kan man trygt si at hun en ekte yykeäläinen (lyngsværing), selv om hun flyttet til Tromssa/Tromsø i ungdomsårene.

– Jeg har fortsatt fritidsboligen i Lyngen, og er ofte der, sier hun.

Hun er utdannet lærer. I starten jobbet hun i Malangen, og så i Tromsø-skolen i mange år.

Når hun ser tilbake på studietiden, ergrer hun seg litegrann:

– Det var total, dørgende stillhet om det kvenske på lærerstudiet. Som om det var lagt et lokk på det, sier hun.


Marie Konstanse Skogstad flyttet til byen i ungdommen. Likevel har de kvenske røttene fra Yykeä/Lyngen preget hverdagen mer og mer de siste årene. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hun synes også det er trasig at hun aldri fikk lære språket, men har også en annen tilnærming til det:

– Jeg tenker ofte på hvordan min foreldregenerasjon opplevde alt dette, at deres språk ikke var noe å ta vare på, uten at de sa noe som helst. Det er tungt å tenke på, sier Skogstad.

Selv om hun aldri lærte det kvenske språket, var det levende i hjembygda i hennes oppvekst:

– Det ble snakket daglig, alle her omkring gjorde det. Ikke med oss ungene, men de «slo over» når naboene kom. Min mor snakket det i Finland, og med finske turister som kom hit. Mange hadde også kvenske ord og vendinger i sitt norske språk. Liksom vi bruker engelsk i hverdagen i dag, avslutter Skogstad.