Sommerlig stemningsbilde fra Orala gård. Norsk Skogfinsk Museum er en sammenslutning av fire eiere samt ytterligere tre avdelinger. Orala gård er en slik avdeling. (Foto: Norsk Skogfinsk Museum)
Les vår kjappe guide til hva du bør vurdere å besøke.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Er det en villfarelse å hevde at den bevarte skogfinske bygningsarven er fullt på høyde med og muligens over den kvenske?
Ikke vet vi, men saken er at skogfinnene har mye fint å vise til. Altså tatt i betraktning steinhard fornorskning og tidens nådeløse tann. Skogfinnene har bygninger og anlegg særlig konsentrert rundt et relativt begrenset geografisk område. Når det gjelder skogfinsk «hvor og når», så kan du lese mer generelt i denne artikkelen:
Skogfinsk konsolidering: Slik kom de til Norge
I påvente av det nye bygg til Norsk Skogfinsk Museum, gikk fire institusjoner i 2005 sammen om å danne nevnte museum. Disse er Gruetunet Museum og Finnetunet, begge etablert i 1942, samt Austmarka Historielag og Åsnes Finnskog Historielag, etablert henholdsvis i 1977 og 1990.
Fordi verdenskrigen og andre forhold førte til utsettelse av utbyggingen av Finnetunet, regnes Gruetunet som eldst. Det ble etablert fordi man ønsket å berge en fredet, men rivningstruet bygning. Gruetunet ligger én km øst for Kirkenær sentrum, med innkjøring fra Finnskogvegen. Her noen ord fra museet om det flotte anlegget:
«Det var svalgangsbygningen på Nygard på Namnå som ble starten på museet. Den var fredet av Riksantikvaren, men måtte rives for å gi rom for nytt bolighus. Riksantikvaren sendte brev til Kirkenær Vel med spørsmål om det var noen måte å berge bygningen på. Brevet ble videresendt til lærer Gunnar Tanga som satte seg i sving og skaffet tomt og håndverkere som plukket ned og satte opp igjen bygningen – alt i løpet av 1942. Å etablere et museum under 2. verdenskrig i et okkupert Norge, skapte noen ekstra utfordringer. Først da Nygårdsbygningen var på plass, ble det utviklet planer for å skape et helt museum. I løpet av 1940- og 50-tallet ble så de fleste bygningene flyttet til museet.»
Dette gamle trehuset heter Nygårdsbygningen, og var starten på Gruetunet museum. På museumsområdet står det ellers hele 25 bygninger, fordelt på hovedgard, husmannsplass og sæter. Det opplyses at Gruetunet i 1960-årene var blant de mest besøkte festplasser på hele Østlandet. (Foto: Norsk Skogfinsk Museum)
Neste ute i dette museale finnskogs-firkløveret, er Finnetunet. Det ligger på Grue Finnskog, like ved innkjøringen til Svullrya for den som er lokalkjent. Det var i 1950-årene at den forsinkete utbyggingen kom i gang, og samtlige av bygningene på anlegget er flyttet dit fra Grue Finnskog og Brandval Finnskog. Samlet, sies det om de 13 bygningene, viser de prinsippet for hvordan en skogfinsk gård i eldre tid kunne se ut. Finnetunet er da også et av få skandinaviske museer som viser hvorledes alle de tre skogfinske bygningstypene varmes opp med røykovn. Og de tre bygningstypene, det er røykstue, røykbadstue og rie.
Røykbadstue sier seg selv, røykstue høres tilforlatelig ut, men krever ved siden av rie forklaring. Her kan vi sitere wikipedia, som opplyser at røykstue er et bolighus uten skorstein. Ildstedet er enten en åpen åre vanligvis plassert midt på gulvet, eller en røykovn plassert i et av stuas hjørner.
«Fra begge disse ildstedstypene slipper røyken ut i rommet, legger seg under taket og slippes ut gjennom en åpning i taket som i norsk tradisjon kalles ljore. Ljoren er forsynt med ei luke, tradisjonelt trukket med ei hinne fra en dyremave (mavesekk eller urinblære). Før vindusglass ble vanlig, tjente også ljoren til å slippe lyset inn. I de skogfinske røykstuene slapp røyken ut av en røykkanal av tre med en hatt på toppen, som stod opp over yttertaket.»
Når det gjelder hvorfor skogfinnene gikk for denne meget røykfylte løsningen, så opplyses det at røyken isolerte oppunder taket. Noe som naturligvis bidro til å begrense varmetap og redusere fyringsbehov. Og i kontrast til denne åpne løsningen står altså loftstua, den har nemlig skorstein og ergo mulighet for himling og etasje over.
Rie er på sin side et tørkehus for korn. Bygningstypen ble innført til Norge av skogfinnene. Wikipedia opplyser at «Norsk Skogfinsk Museum er blant pådriverne for å bevare eksisterende rier og kunnskapen om denne bygningstradisjonen.»
Som vi forstår, ria fyres opp med røykovn. Ingen pipe her heller, til gjengjeld denne ljora, åpningen i taket hvor røyken slipper ut.
Finnetunet har altså noe så sjeldent som samtlige tre bygningstyper, og et uteområde åpent hele året. For å komme inn og se, har de en omvisningssesong som i skrivende stund gjelder hver dag i august. Omvisning på bestilling er også mulig.
Røykovn ble brukt i tre ulike typer bygg, Finnetunet har bevarte eksempler på samtlige. (Foto: Birger Nesholen/Norsk Skogfinsk Museum)
Badstue og i særdeleshet røykbadstue var en tradisjon innvandrende finlendere tok med seg til Ruija. Også den tredje skogfinske museumsaktøren kan skilte med denne typen sisu, de har nemlig ei røykbadstue på det friluftsmuseet de rår over, kalt Austmarka Bygdetun. Her kan interesserte gjester delta i bading, en hygge som opplyses å foregå den siste lørdagen i måneden gjennom høst, vinter og vår. Bygdetunet står for øvrig på området etter den tidligere Kiærsaga i Austmarka sentrum. I tillegg har historielaget egne lokaler i Arstun, også det i Austmarka sentrum.
«Historielaget har over 700 medlemmer og har siden 1978 gitt ut tidsskriftet «Medlemsblad for Austmarka Historielag» med fire nummer i året», opplyser historielaget, som også eier Holmen mølle på Austmarka. Den mølla er bevart på opprinnelig sted, og nyttes blant annet til å demonstrere hvorledes korn tidligere ble malt. Her er ei fin lenke til mye mer om mølla:
I 43 år har det lokale historielaget gitt ut sitt eget blad. Dette bildet viser bygdetunet i Austmarka sentrum. (Foto: Norsk Skogfinsk Museum)
Den fjerde og siste i vår skogfinske kvartett, er Åsnes Finnskog Historielag. De opplyser å jobbe for det meste innen Finnskog-delen av Åsnes kommune, da inkludert nevnte finnskogdel også av tidligere Hof kommune. Historielaget eier to fine anlegg bevart på opprinnelig sted; garden Tyskeberget og Faldaasen skole. Også dette laget har sitt eget blad, tidsskriftet Næverkonten som med fire nummer i året så dagens lys i 1991. De skriver:
«Allerede tidlig i 1990-årene lyktes det historielaget å bevare Faldaasen skole på opprinnelig sted. Skolen var grendeskole for Fallåsen-kretsen og ligger i dag langt til skogs i forhold til det som nå er bosettingene på Åsnes Finnskog. Faldaasen skole er derfor et meget godt eksempel på slik mange grendeskoler lå plassert på Finnskogen, den gang det var stor bosetting i mange grender spredt rundt i skogene.»
Det var den ene gården, hva med den andre? Tyskeberget gård? Jo, den fikk historielaget senere testamentert til seg, med intakt bygningsmiljø, innmark og løsøre. Den gården opplyses å være utgangspunkt i det daglige for mye av historielagets virksomhet. Det lokale historielaget arrangerer da også flere møter årlig. Her er det faglige tema, vandringer på historiske stier samt ulike arrangementer på Tyskeberget og Faldaasen skolemuseum.
Tyskeberget, kalles denne gården. Den fikk Åsnes Finnskog Historielag i sin tid testamentert til seg, og som det bør framgå; den tas meget godt vare på. (Foto: Norsk Skogfinsk Museum)
Det var de fire store, vel verdt et besøk om du er i finnskogtraktene, kan det oppsummeres. Vi tar med at Norsk Skogfinsk Museum i tillegg til sammenslutningen av de fire, også har avdelinger i form av Åsta Holth-museet på Leirskog, småbruket som nevnte forfatter bygde opp etter krigen. De har også avdelingen Orala gård, ryddet av skogfinnen Samuel Orainen i 1692. Og til sist Finnskoghagen, en omfattende videreutvikling av hagen på det småbruket Åsta Holth bygde opp. Holth var nemlig mer enn forfatter, hun var utdannet hagebruker fra Vea hagebruksskole.
Vi tar med at de nevnte traktene om få dager får storfint besøk. Nemlig av Sannhetskommisjonen, de har ordinært møte torsdag 12. august. Også det en sak verdt å få med seg:
