Liv Ingebjørg Johansen og Anne Rasmussen foran «Skredderens hus» i Yykeänperä/Skibotn. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Denne sommeren arrangerte søstrene Liv Ingebjørg Johansen og Anne Rasmussen et lite slektstreff i Omasvuono/Storfjord. De tok utgangspunkt i den kvenske slektshistorien og røttene fra Reutsa/Revdalen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Vi ønsket å ta utgangspunkt i Revdalen, der våre tippoldeforeldre slo seg ned på 1800-tallet. Her vaks vår oldefar opp, og man kan fortsatt se ruiner etter bosettingen, så vi tenkte det var litt viktig å ha det der mens vi enda kunne se tufter etter det levde liv, sier Anne Rasmussen.
Søstrene forteller at de bestemte seg for å invitere alle etterkommere etter deres oldefar, Rasmus Pedersen, og hadde et særlig ønske om at mange unge ville komme.
– Det kom ikke så mange fra den yngre generasjonen som vi håpet på, selv om det var noen. Det var likevel gledelig at mange av våre søskenbarn fant veien hit, sier hun.
– Vi var rundt tredve stykker til sammen, legger Liv Ingebjørg Johansen til.
De forteller at det kvenske var helt sentralt og en viktig grunn til at de arrangerte treffet.
– Vi ønsket å formidle det vi vet, for noen av gjestene er vokst opp andre steder, og har kanskje ikke det kvenske så nærme som det vi har, på en måte. Anne snakket om kvenene, hvem de er, hvor de kom fra, hva de drev med og lignende. Jeg snakket om personene som har bodd i Revdalen, sier Johansen.
Stort ansvar
Tilbakemeldingene fra deltakerne var gode, forteller damene, som fikk både «takk», blomster og applaus.
– Den beste tilbakemeldingen jeg fikk var nok fra vårt søskenbarn, Arne, som sa «Liv, jeg har lært så mye i dag.» Da fikk jeg en følelse av at vi hadde oppnådd noe, og det var jo det som var hensikten, sier Johansen.
De har foreløpig ikke diskutert om slektstreffet skal gjentas, men er enige om at det neppe blir en årlig tilstelning.
– Det kan være aktuelt med et nytt treff om noen år, noen av de yngre som ikke møtte denne gangen må jo få en sjanse senere, sier Johansen.
Søstrene er enige i at det er viktig å formidle den kvenske historien videre til kommende generasjoner.
– Jeg har tenkt mye på at det påligger vår generasjon et stort ansvar for å formidle kvensk kultur og historie, sier Rasmussen.
– Dere er begge mødre til voksne barn. Er dere for sent ute?
– Vi er i alle fall ikke for tidlig, konstaterer Johansen.
Kvensk kulturminne for fall
Slektstreffet startet i nettopp Reutsa/Revdalen. Her fortalte søstrene historien om folkene og så på gamle spor etter det levde liv. På det meste har det bodd cirka fjorten personer i Revdalen, opplyser damene, som i forkant av slektstreffet har gjort en del forberedelser for å finne ut mest mulig om stedet og menneskene.
Det sitter mye historie i de gamle veggene i «Skredderens hus.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Jeg har blant annet intervjuet Asle Seppola som var guttunge under krigen. Hans foreldre slo høy der ute på 1940- og 50-tallet. Han kunne blant annet fortelle at det var murt et lite basseng i Revdalselva, der de hentet vann på vinteren. Da visste de hvor de kunne hugge hull i isen, sier Johansen.
Det er fortsatt synlige spor etter livet i den vesle grenda, som ligger mellom Norttonniemi/Nordnes og Yykeänperä/Skibotn.
– På fjærasjø kan man fortsatt se båtstøa til tippoldefar. Og grua står fortsatt. Her lagde de all mat og holdt varmen i huset om vinteren. Den må være minst 150 år, sier Johansen.
– Dessverre kommer nok dette kvenske kulturminnet til å falle sammen, det er vel ingen som tar vare på den, legger Rasmussen til.
Besøkte Hotintalo/Hottigården
Etter besøket i Revdalen gikk turen videre til Hotintalo/Hottigården i Skibotn. Søstrenes oldefar, Rasmus Pedersen, endte nemlig opp her etter hvert.
– Oldefar vokste opp i Revdalen. Da han giftet seg flyttet han til Skibotn. Han bygde det som vi i dag kaller for «Skredderens hus.» Den stod først nedenfor Strandbu camping. Her ble bestefar og hans tre søstre født. Deretter flyttet de huset til Furuli (Hottigården, journ. anm.), og her bodde de allerede i 1891, opplyser Johansen.
I 1915 satte bestefaren, Jens Gerhardt Rasmussen, opp det huset som står på Hottigården i dag.
– Etter oldefar Rasmus’ død i 1916 ble «Skredderens hus» etter hvert overtatt av bestemors bror, og flyttet innover til Skibotn. Han var skredder og bodde i huset fram til sin død i 1963, og derfor har vi kalt det «Skredderens hus», sier hun.
Liv Ingebjørg Johansen omtaler seg selv som en «samler», og inne i «Skredderens hus» er det mye spennende å se, deriblant en gammel utgave av «Siionin laulut wirret.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Vi tok kontakt med Skibotn kvenforening og fikk lov til å komme og se på gården. Vi som bor her er jo godt kjent med den, men noen av slektningene som kommer fra andre steder hadde aldri vært inne i huset, og dette var en høvelig anledning. Her fikk vi også vite mer om den pågående fredningsprosessen, sier Johansen.
Reddet oldefars hus
Slektstreffet ble avsluttet med et besøk i «Skredderens hus», som i dag er i Johansens eie og står utenfor hennes eget hus i Skibotn.
– Den var tatt ned og lå bare i en dunge, og ble vurdert å være klar for dynga. «Det er ikke noe å ta vare på» ble det sagt. Jeg sjekket muligheten for å overta det for fem-seks år siden, og det fikk jeg heldigvis. Mannen min har satt det opp, skiftet ut de få stokkene som var ødelagt, og kledt det utvendig, sier Johansen.
