Paulaharju på norsk i tekst, bilder og lyd

Paulaharju -miniseminar Vadsø bibliotek september 2020. Kuva: Liisa Koivulehto

 

Et halvår etter lanseringa av boka Kvenene – et folk ved Ishavet  i mars var det endelig mulig å arrangere det planlagte miniseminaret om Samuli Paulaharju, i forbindelse med Kvenske dager i Vadsø siste helg i september.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

– Arbeidet med den boka var et puslespill med flere oversettere. Vi la også ekstra mye arbeid i bildene. Blant annet måtte vi  leite fram originalbildene som lå i flere arkiver og institutter.  Bildene er større enn i originalboka, fortalte forlegger Elisabeth Johansen.

Mesteparten av finansieringa kom fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (minoritetsmidler). Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Fritt Ord har også bidratt.

I følge Johansen er førsteopplaget snart utsolgt og et nytt opplag skal trykkes.

– Det er mange som har spurt etter  lista over informantene, og det skal vi ha med i det nye opplaget, kanskje også det håndtegna kartet, forteller Johansen.

 

Kvenene var særlig interessante

Førsteamanuensis i finsk og kvensk litteratur Anitta Viinikka-Kallinen ved UiT fortalte om bokas bakgrunn.

– Da Paulaharju kom til Norge og kvenene, var han på toppen av sin karriere.  Han hadde reist mye allerede og gitt ut flere bøker som handlet om  Karelen, Kainuu, Østerbotten og Nord-Finland.  Det viste seg at han var spesielt interessert i kvenene. Han gjorde tre reiser hit , sammen med sin kone Jenny, og de intervjuet  flere hundre mennesker, hvorav 242 refereres i boka med navn, fortalte Viinikka-Kallinen.

– Paulaharju var flink til å beskrive stemninger og meninger. Han var ikke bare noen som kom, intervjue og forlot, men han lyttet og lot folk fortelle.  Han var både forsker og forfatter, og han ville skrive historier for folk flest. Boka har stor skjønnlitterær verdi.

Hun beskriver Paulaharju som en original og individualist.

– Det var andre  finlendere som reiste til Norge i omtrent samme tid og skrev om fornorskning og politikk, mens Paulaharju var mest interessert i det etnologiske – og individet som klarte seg ved Ishavet på grunn av sin dyktighet.

Paulaharju gjorde kvener til helter.

– Boka solgte likevel dårlig i Finland. Det irriterte Paulaharju og han var bitter, forståelig nok. I Norge vekte den mistenksomhet, og dette var nok grunnen til at det tok nesten hundre år før den ble oversatt til norsk.  Her har mange hørt om boka, og har dannet en mening om den uten å ha lest den.

Det var Helge Huru fra Skallelv som fikk ballen til å rulle til slutt.

– Heldigvis regna det mye en høst, og Helge Huru hadde ingenting annet å gjøre. Han kontaktet meg og  fortalte at han hadde oversatt 30 sider av Ruijan suomalaisia –  og spurte: Hvem som skal ta resten?

Orkana forlag skaffet oversettere: Jan Erik Kaplon og Mikael Holmberg, det sistnevnte med hovedansvaret.

 

Identitetsklemme

Professor emeritus Einar Niemi fortalte om hvordan boka ble mottatt av samtiden  da den kom ut i 1928.

Niemi har besøkt hjem hvor folk har vist fram et eksempel av boka som de hadde fått fra Paulaharju som takk.

– De bar fram ei bok som var blitt godt tatt vare på, men man kunne se at boka var blitt mye lest. Mange var nok sjenerte. Folk følte at de var blitt synliggjort for alle. Hele familien var omtalt! Hvordan skulle man te seg?

Kvenene kom i en identitetsklemme: Paulaharju presenterte dem som finner, mens de var i ferd med å bli norske. Både den norske og den finske staten, som mange andre land i Europa etter 1. verdenskrig, drev med nasjonsbygging.

 

Vekt på det gamle

Paulaharju brydde seg ikke om unge informanter.

– Det store flertallet av informantene er over 60 år, påpeker Niemi.

– I en dagbok forteller Jenny Paulaharju om noen politisk røde og radikale ungdommene i Skallelv som skapte en så uhyggelig stemning at hun og mannen ønsket seg bort raskest mulig, fortalte Niemi.

Både Niemi og Viinikka-Kallinen samt oversetteren Mikael Holmberg har skrevet hvert sitt forord i boka.

 

Mange bilder av Finnmark

Spesialrådgiver og fotograf ved Troms og Finnmark fylkesbibliotek Sonja Siltala holdte en innlegg om Paulaharjus bilder på lørdag.

–  Det fins over 10 000 fotografier og tegninger av Paulaharju. Over tusen av fotografiene er tatt i Nord-Norge, bildene fra Øst-Finnmark dominerer. Bildene er tatt på glassnegativer. Det var kostbare og tunge.

Det finske museiverket har helt nøyaktig 8367 negativer etter Samuli Paulaharju.

– En del av bildene er søkbare på digitale arkiver som Finna. Tromsø museum har en komplett samling, kopier, av Paulaharjus bilder.  De kan ses på databasen Unimus.

Paulaharjus bilder kan deles i fem kategorier: Potretter, bygninger, landskap, arbeid og barn.

– Først og fremst er det menneskene i fokus. Han stiller dem jordnære, og  har skapt tillit mellom dem og seg selv. Menneskene sitter rolig og naturlig i all sin verdighet, og vi kan lese levd liv i ansiktene. Hardt arbeid i et hardt klima, ofte med solide tømmerhus i bakgrunn. Disse er sommerbilder, men vi aner at hus holder varme også om vinteren. Komposisjonene er åpne og ujålete, sa Siltala.

Ensio Seppänen som lagde kvenmonumentet i Vadsø, skal ha studert og brukt sin inspirasjonskilde Paulaharjus bilder. Også kvendrakten, som blei til for ca 20 år siden, fikk sine striper fra bildene som Paulaharju hadde tatt.

Unik dokumentasjon

– For etterslekta er det av stor verdi å kunne se ansiktstrekk til sine slektninger, påpeker Siltala.

Det samme gjelder bygninger: Mange av bygningene Paulaharju fotograferte på 1920-1930-tallet, ble brent høsten 1944.

– Det var ikke vanlig for den tidens etnologer å ta bilder av barn. Paulaharju selv hadde fem barn, og han og Jenny var lærere,  så for dem var det naturlig at de så barna.

Minnene etter Paulaharju lever ennå sterkt, også håndgripelig, og de har trosset til og med forbrenninga i 1944.

Da Siltala fotograferte kvener i et prosjekt for noen år siden, besøkte hun et hus i Børselv og fikk høre at Paulaharju hadde fotografert Anna, som da var 6 år, sammen med tante Kreeta og ei smørkjerne.

– Da jeg kom inn i stua, viste hun meg den samme kjerna, ved siden av tv’n. Det var som å hoppe tilbake i tid og være sammen med Paulaharju.

– Denne  norske oversettelsen vil gi norsktalende en unik mulighet til en tidsreise som vil gi det kjente landskapet en ny mening og en ny opplevelse gjennom tekst og fotografier.