Før man kan jobbe med revitalisering av både samisk og kvensk kultur, må man vite litt om hvordan mange av de eldre faktisk betrakter fornorskningen de selv gikk gjennom. (Foto: Arne Hauge & privat)
I dette meningsinnlegget tar Eskild Johansen for seg Kjell Ballaris perspektiver på samisk og kvensk revitalisering.
Skrevet av Eskild Johansen
Kjell Ballari er fra Tana og er født i 1941 og har jobbet i skoleverket i alle år. Han har vært sekretær for Samekulturutvalget, medlem av Barneombudets råd, medlem i styret for Senter mot etnisk diskriminering, styremedlem i Norske Samers Riksforbund og nestleder i Samisk utdanningsråd.
Ballari kommer fra den blandete folkegruppen, som er typisk for Nord-Troms og Finnmark, og som også reflekteres i sammensetningen av min gamle kvenske- og sjøsamiske slekt fra Lyngen og Storfjord.
I to leserinnlegg fra 2008 om det kvensk/norskfinske, og fra 2021 om samisk identitetsutvikling, skriver Ballari om hans egen slekts syn på revitalisering av kvensk og samisk. Et syn som trolig har vært typisk for mange av våre i besteforeldregenerasjonen som ønsket noe annet for sine barn enn det de selv hadde.
Hans forsonende perspektiver om fornorskningsprosessen, der han formidler en forståelse om at både kvener og samers selv ønsket å ta del i det «norske», er verdt å ta med seg.
Fornorskningen: – Flukten fra fattigdom
28. juni i år skriver Ballari i ett leserinnlegg i Nordnorsk debatt forklarende om «de eldstes» motstand mot å ta tilbake samisk og kvensk språk og kultur:
– Jeg forsøkte å «forklare» min onkel hvor mye galt norske myndigheter hadde gjort mot samene. Han hørte på meg, men avslørte tydelig at han ikke likte det jeg sa.
«Ikke server meg sånt sludder,» sa han. «Nordmennene har brakt oss mange goder. Du aner jo ikke hvordan forholdene var i gamle dager. Da var det fattigdom, dårlige boforhold, mye sykdom, matmangel og dårlig med lønnede arbeidstilbud. Nød og elendighet var hverdagslivet for mange.»
Les innlegget her: Identiteten, onkelen min og jeg
Tilbake til 2008: Om kvendebatten
En god del av motstanden mot samisk revitalisering, i denne blandete delen av befolkningen; var også betegnende og trolig samfallende med dem som også fikk problemer med å akseptere at også kvenske skulle tas opp igjen fra den kulturelle mølleposen.
I 2008, da begreps og strategikonfliktene mellom det kvenske og det norskefinske gikk høylytt i norske aviser, skrev Ballari en interessant kommentar basert på egen slekt. I innlegget, publisert i Nordlys, beskriver han perspektivet fra sin egen familie om hva som kunne ligge bak en slik «motstand» mot å skulle ta tilbake noe man følte man forlengst hadde lagt bak seg.
I innlegget drar han også veksler på denne felles motstanden blant samer og kvener/norskfinner mot å definere og rettighetsbasere de gamle kulturene:
– Den sterke samiske motstanden mot aktivismen skyldtes at man var skeptisk til å legge for stor vekt på noe folk egentlig ikke la skjul på at de var. Samenes landsforbund (SLF) var i sin tid den fremste eksponenten for dette. Motstanden mot kvenaktivismen er derimot en reaksjon mot å bruke betegnelser mange aldri har vært fortrolige med i forbindelse med egen slektstilhørighet og egen identitet, skrev Ballari i innlegget som han avsluttet slik:
– Det er synd at vi har fått dagens strid, for «kvenene» og de «finskættede» representerer vel stort sett det samme. Kulturarven fortjener også å være synlig.
Les innlegget fra 2008 her: Er man ikke det ene, så er man det andre
En stemme for de eldstes valg:
Ballaris perspektiver er viktig å ta med oss fordi den er et tidsvitne om hva fornorskningsprosessen også innebar: en flukt fra fattigdom, dårlige boforhold, og en mulig fremtid for sine barn til å ta del i den moderne verden via det norske skolesystemet.
Ballari sette de eldstes beviste valg i sammenheng med hvorfor denne revitalisering av kvensk og samisk også møtte på så sterk motstand internt i minoritetene fra 90-tallet og utover mot vår egen tid.
Jeg tror vi alle kan tjene på å ta med oss innsikten, som Kjell Ballari forsøker å formidle; om hvorfor de eldste gjorde de valgene de gjorde og hvorfor det ble så vanskelig å skulle gå tilbake og reorientere seg fra sine foreldre valg, som en revitalisering kunne innebære.
Selv om vi er enige om den vanskelige, og til dels ødeleggende, delen av fornorskningsprosessen må granskes, er det avgjørende for en helhetlig forståelse at også Ballaris perspektiver kommer fram i lyset. Dette må være en viktig del av jobben Kommisjonen om fornorskningsprosessen skal gi oss ny innsikt om.
En kulturell revitalisering av samisk og kvensk forutsetter at vi forstår hvilke mekanismer i fornorskningen, mange samer og kvener følte var nødvendig og riktige for sine slekter. Også valget om å ikke ta del i revitaliseringen av kvensk og samisk, for mange, var et bevist valg som ikke kan avfeies som irrasjonelt – sett kun i lys av vår egen begrensende kunnskap i samtiden.
