Robert Severin Pedersen, her fotografert ved Patosuanto i Lakselv under årets elvebåttreff. (Foto: Frank Halvorsen)
I stedet for å bygge tradisjonell tjæremile, legger Robert Severin Pedersen de lovende emnene oppi digre tønner.
Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Tønne i stedet for mile er ekstra bra, fordi det i dag er fredag den trettende. Da passer det med en nyhet som i lukt og utseende er av det – hva skal vi si – gotiske slaget. Mørk og mystisk, særlig hvis man er uheldig og ramler oppi.
Det vil si, nyheten i seg selv er oppløftende, det er selve tjæra som er kvensk og tønna som er ny. Et beksvart og nyttig stoff som man får kloa i ved å kjøpe den på malingbutikken eller byggvarehuset. Eller ved å rulle opp skjorteermene og gjøre det selv, be en bønn om rett temperatur og overliste den fra god gammeldags furu.
Robert Severin Pedersen fra Lakselv tilhører den siste grupperingen. Han trenger aldri å kjøpe tjære, han lager den selv. Ikke nok med det, porsangerværingen har dessuten skapt seg et egenutviklet system for å utvinne de seiglivete godsakene. Vi spør hva som er spesielt med nettopp hans tjære.
Omdanne gassen
– Det er vel ikke noe spesielt med tjæra mi, men den er hjemmelagd, svarer Pedersen.
– Hjemmelaget? Det er viktig?
– Ja. Det spesielle er at vi bruker en nyere metode enn før for å utvinne den. Vi har tohundre-liters tønner som vi setter tyrirøttene i før vi brenner rundt dem. I tillegg har jeg laget et system for å ta vare på terpentingassen. Omdanne den til væske, sier Pedersen.
Tjære har lange brukstradisjoner her til lands. Særlig i maritime kretser. (Foto: Arne Hauge)
– Men hvorfor holder du på med tjære?
– For å ta i bruk og holde i hevd gamle tradisjoner. Arbeidet gir sjelefred også.
– Tjære er kvensk tradisjon, du er kanskje kven sjøl?
– Ja, det vil jeg egentlig påstå. Mest kvensk og samisk, og litt norsk, sier Pedersen, som sier dette om bakgrunnen for at han satte i gang.
Kjøpte båt
– Siden Øyvind og Dagfinn Lindbäck begynte å lage elvebåter, tenkte jeg at det må være noen som brenner tjære også. Det er mange båter som trenger å smøres, men det blir på hobbybasis selv om jeg har solgt litt også. Museet har kjøpt inn for å smøre sine egne båter.
– Enn båtbygging, hva tenker du om å begynne med det?
– Jeg hadde lyst til å være med på det kurset som Øyvind og Dagfinn hadde, men det gikk på sommer og høst, og da har jeg ikke tid. Jeg driver gårdsbruk, så det var ikke forenlig, sier han.
Til gjengjeld har Pedersen nylig kjøpt seg elvebåt. Bestilt hos brødrene og bygget av dem. Båten skal ha motor, bekrefter han.
– Men elvebåten må også gå an å stake, og det gjør den. Mye av de andre båtene i Finnmark, i Tana og Alta er bygd på en sånn måte at de nesten ikke går an å stake.
For lite vann
– Er du fornøyd med din egen båt?
– Veldig fornøyd. Vi har hatt den på vannet en måned nå og kjørt en god del, sier gårdbrukeren og hobby-tjærebrenneren.
– Så det store spørsmålet. Har dere fått laks oppi nybåten?
– Ikke ennå. Det har vært for varmt og for lite vann, sier Pedersen, som bekrefter at investeringen både har å gjøre med å holde tradisjoner i hevd, men også fordi han har en sønn pluss nevøer som er skikkelig ivrige på å fiske etter laksen.
– Med elvebåt får også de unge lære det, derfor tok vi investeringen i ny elvebåt, bekrefter han.
Les også:
