Liisa Koivulehto. (Arkivfoto: Heidi Nilima Monsen)

 

«Det er ikke noe nytt at finlendere eller norske søringer ikke vet hva kvensk språk er,» skriver Liisa Koivulehto i denne kommentaren, rettet mot Sanna Sarromaa og hennes innvendinger mot kvensk språk. Koivulehto er journalist i Ruijan Kaiku.

 

Sanna Sarromaa skriver fengende og populistisk om mye. Denne gangen er det minoritetsspråket kvensk og minoriteten i den kvenske minoriteten, nemlig kvenske språkbrukere hun kaster seg over.

Det er ikke noe nytt at finlendere eller norske søringer ikke vet hva kvensk språk er. Den norske staten har ikke vært flink til å informere om Minoritetsspråkpakten som begynte i gjelde i Norge i 1998. Da definerte Norge kvensk som region- eller minoritetsspråk.

I Sverige er både finsk og meänkieli definert som minoritetsspråk på høyeste vernenivå. Siden mange norske kvener og norskfinner identifiserer seg med finsk og ikke kvensk, ville det vært naturlig å erkjenne også finsk som minoritetsspråk i Norge, men det er jo en annen diskusjon.

Låneord finnes i alle språk. Ikke bare i kebabnorsk: Rundt 30 prosent av norske dagligord er av nedertysk opprinnelse (kilde: Store norske leksikon https://snl.no/nedertysk). Vi har også svært mange ord fra latinsk og gresk. I dag strømmer det nye ord fra engelsk – som består av opptil 60 prosent latinsk. Låneord i finsk, som Sarromaa sikkert vet om, fins det i hopetall fra tidenes morgen.

Å høre på kvensk er akkurat «som å høre en gammel finne som har bodd i Norge» hele livet. Ikke så rart, fordi det har jo kvenene gjort. At «finnen» fremdeles vil bruke språket hun eller han hørte foreldrene snakke for flere tiår siden, uten å ha fått lese- eller skriveopplæring i språket, er å ta av seg hatten for. Språkbrukerne har levd under press av majoritetsspråket, også det finske, akkurat i form av spydige karakteristikker som Sarromaa spyr ut. At kvenene bøyer ordene på finsk måte, vitner jo om at de har språket i behold.

Hvis Norge ikke hadde kuttet ut kvensk som hjelpespråk i skolen i 1936, ville situasjonen for kvensk nok vært bedre i dag. Men ord som fylkinkomuuni og minoriteettikieli ville vi sikkert hatt likevel fordi det er fenomener som eksisterer i det norske samfunnet. Men kanskje ville vi ikke snakket lenger om norjalaistamisperiuudi. Kanskje ville Kainun institutti-Kvensk institutt vært etablert allerede like etter krigen, med en raus grunnbevilling til kvensk språk- og kulturarbeid – noe som det ikke har i dag.

En finlender vil forstå det meste av kvensk og en kven vil forstå det meste av moderne finsk – hvis man ønsker å forstå hverandre og bruker uttrykk som er felles forståelige. Dette gjelder også for norsk- og svensktalende. Forskjellen på språk og dialekt er ikke bare ord og grammatikk, det har også med tilhørighet og identifikasjon å gjøre.

Språkrådet er en av aktørene for å bevare, fremme og styrke kvensk. At bladet Språknytt 3/2019  hadde en lederartikkel på kvensk og norsk pluss to artikler om kvensk på norsk var jo god folkeopplysing, for den som vil lære om kvensk.

Språkrådet har delt ut kvensk språkpris i to ganger. I fjor var det meg som fikk prisen fordi jeg har tatt kvensk i bruk som et moderne mediespråk. Før meg var det skrevet historier, fortellinger, eventyr, dikt, og fire romaner på kvensk, men hvordan ville kvensk fungere som et nyhetsspråk? Jeg er helt enig med Sarromaa at det er en utfordring å finne ord som brukes i dagens samfunn på et språk som har vært marginalisert i flere generasjoner.

Verken ortografi eller grammatikk i kvensk er tatt fra den løse lufta. Kvensk har jo finsk ortografi. Det er samlet inn materiale om kvensk språk siden 1800-tallet, både skrift og senere lyd, og forskere har studert språket. Som et av resultatene kom Kainun kielen grammatikki ut i 2014, med en norsk utgave i 2017.

Sarromaa skriver at «Satsingen på kvensk har jo ikke sitt utspring i faglig tenkning.» Det går an på hvilket fag man tenker. Tenker hun på sosialdarwinismen kanskje?
Noen av kvenene identifiserer seg med finsk, mens andre identifiserer seg med kvensk. Det er bruk for begge språk – også i Norge, men det er ikke riktig at utenforstående skal prøve å bestemme hvilke språk vi har tilhørighet til.