Fra arkivet: Porsangervotten

Fra arkivet:

I anledning av at Ikea i år (2012) har brukt Porsangervotten som mønster i sitt mest fargerike julepapir, kommer her bakgrunnen for votten.

Mary Kristiansen, Qvän Østlandet

Porsanger husflidslag har laget et eget hefte om Porsangervotten. Husflidslagets studieleder Leikny Skogen Fredriksen opplyser at alle i kommunen som hadde et eget mønster for Porsangervotten, ble oppfordret til å sende den inn. Det kom inn 44 forskjellige mønstre og varianter av votten, som er dokumentert i heftet, til tross for at mange i den mest-strikkende generasjon for lengst er borte.

En populær handelsvare

Min mor, Elida Johnsen (89 år) forteller at etter det hun kjenner til, ble denne votten strikket også i de andre kvenbygdene. Hun sier at votten i likhet med Porsangergrenen, som også hennes mor og andre slektninger vevde, var en populær vare i handel med samene, som ofte overnattet i Børselv, ofte hos faste familier på vei til og fra Karasjok eller fjellet. Votten ble vanligvis strikket i naturfarget, hjemmespunnet tykt garn av saueull og kraftig tovet, for å bli mest mulig vindtett.

Rødt og blått

Elida sier at den opprinnelige votten som ble strikket etter samme mal i andre kvenbygder, hadde kun en liten og enkelt brodert bord langs håndleddet på den naturfargede votten! Hun forteller at etter at blondegardinene kom i handel begynte utviklingen av det som nå er det typiske ved Porsangervotten, fremdeles samme vott i naturfarge, rødt og blått i mønsteret, men nå begynte mange å ta inspirasjon fra den forskjellige pregingen i de hvite blondegardinene. Man komponerte sitt eget mønster, men som fra da av ble strikket inn med rødt og blått garn i et bredere mønster enn tidligere.

Elida forteller at mange i Børselv hadde eget mønster – det var en vennskapelig form for konkurranse ved å ha sin egen.

Om väärtti-forhold

I følge undervisningsleder Terje Aronsen ved Kainun institutti – Kvensk Institutt, fantes det i tidligere tider en praksis som ble kalt «väärtti»- forhold. Det innebærer at fastboende kvenfamilier i Børselv – og sannsynligvis også andre – hadde et vertskapsforhold til hver sin samefamilie, som kunne komme og overnatte hos sin vertsfamilie på vei til og fra vidda. Det var vanlig at man på oppdrag for «sin»

samefamilie produserte og solgte eller byttet bort håndverksprodukter. Blant annet var det vanlig for Terjes mor å bake, strikke og sy for deres samefamilie. Også for henne var det vanlig å strikke kirjavanthuut, som vi i dag kaller Porsangervotten.

Kirjavantthuut

Terje Aronsen forteller at dette ikke er «skrivevotter», slik mange av oss har oversatt ordet til. Kirjattaat på kvensk betyr å brodere. Kirjavantthuut betyr derfor broderte votter, som med litt videreutvikling nå kalles Porsangervotten.