Portrett av ein kven #3

Johan Edvard Dalheim på sine eldre dager. (Foto: Privat)

 

Les mer om kvenen Johan Edvard Dalheim (1897–1981), portrettert av Reidun Mellem. Del tre: Nybrottsmannen.

 

Han far fortsette så med Lofot- og Finnmarksfiske som før. Men han var ikkje spesielt glad i å vere på havet. No hadde han, som ungdommar flest, funne seg kjærast. Det var ho Magna Hilleborg Pedersen fra nabobygda Storeng. Ho var fødd i 1903 og var såleis 6 år yngre enn han far. Også ho hadde kvenske anar. Stamfaren, kjøpmann Jakob Nysted, var fødd i Torneå   stad i 1683. Kona hans, Ane Eriksdatter Rype, var datter av presten Erik Rype. Dei kom til Lyngen der Nysted dreiv med handel, og han arbeidde ivrig for å få kjerke i Lyngen. Den kom på Karnes i 1731.

Ho mor miste si mor som 3-åring og kom då til tanta si på Bruvold, der ho vaks opp saman med den store barneflokken som etter kvart kom til der. No blei det snakk om bryllup, og han far måtte planlegge både hus og heim og framtidig arbeidsplass. Bryllupet stod heime på Elvevoll den 25. september i 1925 og varte i 3 dagar. Turen til kjerka borte på Lyngseidet foregikk med skøyte, og festen heime var godt førebudd – med både mat og heimelaga drikkevarer. At eit stort spann av sistnemnde sort blei stolen – det skapte likevel ingen mangel.

Dei første åra bodde dei på loftet hos bestefar – hadde eit stort og eit lite rom der. Og han far, som var glad i arbeid med jord, hadde no kjøpt seg ein skogseigendom på vel 30 mål av far sin. Den betalte han 800 kr. for, og det var store pengar den gongen. Eigedommen rakk fra Storelva og heilt opp til toppen av Riitavara – Lifjellet – med mye fin bjørkeskog. Her kunne han far også tjene litt, for staten betalte ei lita lønn for nybrottsarbeid. No tok han fatt som nybrottsmann: hogge skog, rydde røtter og stein, grave grøfter – og så spa-vende meir og meir av området. Han lånte hest av far sin, kjørte vekk stein, brukte plog og harv. Tre digre steinhaugar og eit kanskje ti meter langt og høgt steingjerde kan enno fortelje om det arbeidet som blei nedlagt her.

Det blei plass til både grasvollar, kornåker, potetland og nepeland. Og på ein av desse kjøreturane var det at det hendte – det alldeles utrulige: Det unge ekteparet var i full gang med arbeid på høyamarka – sommaren 1926. Ho mor svinga riva og han far kjørte høylass. Eldstesonen Johan var ganske nyfødd. No låg han og sov på bakken like ved. Så kom far og hesten Brona over vollen med eit lass, og plutselig tverrstansa hesten. Stod steinstille, uansett kor mye han far smatta til ho for å få ho til å gå vidare. Til slutt måtte han gå fram for å finne ut kva det var som hadde stoppa ho. Og det var eit sjokk: like foran framføttene til hesten låg ein liten tull på bakken – vesleguten deires – i fredelig søvn. Den kloke gamle hesten hadde skjønt at ho måtte stanse. Det unge paret kjente det som om at dei her hadde fått småguten sin ein gong til – at Guds gode omsorg hadde ført til at hesten bare stoppa opp og stod i ro. Hesten fikk no klapp og godord som aldri før – og guten vaks opp til viktig samfunnsnyttig stilling og levde til han var over 87 år.

Men no måtte her komme hus og fjøs på eigedommen. Det måtte han far sørge for mens jorddyrkinga enno var i gang. Først kom fjøset opp, slik skikken var der i bygda. Der kunne familien bo mens huset blei reist. Ein liten buskap kunne alltids få plass i fjøset hos nærfamilien, mens høyavlinga kunne komme under eige tak. Tømmerkassa blei sett opp med eit stort rom for kyrne, eit mindre rom for sauane – og så eit mindre rom som kunne ha vore stall, men som hos oss blei «melsvala». Høylaet gikk gjennom to etasjer og heilt opp under taket på lemmen. I kjellaretasjen fantes møkkerkjellaren – og ved sida av den var «vedsvala» – eit rom for saging, kløyving og stabling av brensel, til dels henta fra eigen skog oppe i brattlia.

Der hadde han far trekt opp ein kraftig løypestreng som hadde fått godt feste oppe i fjellsida, og så gikk den i luftspenn ned til ein kraftig steindunge nede på vollen. Her blei både trestammar og neverteinar sendt ned, festa i tau med solid krok som blei hekta på løypestrengen. Helst på frossenmark om hausten, og då spruta det gjerne gnister av dei tyngste børene – på grunn av stor fart og hard gnissing mellom metallkroken og strengen.

Byggmeisteren for nybygget her var han far, og han fikk hjelp av Nils Bruvold – som var fosterfar og onkel til ho mor. Av og til leigde han inn ein ledig finnlendar. Dei var ofte på ferd i bygdene der for å finne seg arbeid, og her gikk då praten på finsk og Storfjord-kvensk. Desse finnlendarane var kjent som dyktige og iherdige arbeidsfolk – og derfor til god hjelp for ein ung og travel nybyggar.

Så skulle det også komme våningshus på tomta. Då drog han far til Nordreisa-dalen, for der var det mange som hogg tømmer og sette opp hus – som dei så reiv ned igjen og merka stokkane godt før dei sendte «pakken» ned mot fjorden ved hjelp av den store Reisaelva. Her fikk han far tinga seg hus, som i si tid blei henta med skøyte fra Storslett. Så no flytta familien opp i nyfjøset: far, mor og eldstebarna Johan, fødd i juli 1926, og Asbjørg, fødd i november 1927. Sjøl kom eg til verda nettopp i nyfjøset, i februar 1931, mens far var på Lofot-fiske for å tjene pengar til alle utgiftene.

Derifra skreiv han så vakkert om korleis han gledde seg til å komme heim igjen og få se den lille som ho no hadde i vogga. Då hadde ho mor hjelp av eit søskenbarn fra barndomsheimen sin, trulig ho Wiktoria Bruvold– for ho blei i alle fall gudmora mi. Etter Lofot-turen måtte far igjen dele tid og krefter mellom jordbruk og husbygging, og ein vakker vårdag kunne vi flytte inn i nyhuset vårt.

Dette er vel det første klåre minnet eg har – at eg satt på armen hans far og blei boren inn dit, og eg meiner at eg då vifta med eit lite tørkle som eg hadde i hendene mine. Lærarinna i bygda, ho Otilie Isaksen fra Møkkeland ved Harstad, ho hadde tinga seg boplass hos oss, så no fikk ho leige stua og kammerset samt nerkvisten oppe på loftet. Ho flytta inn då skoleåret tok til om hausten.

Sjølv hadde vi to soverom over kjøkkenet og endå eit stort rom over stua og kammerset. Og så eit mørkeloft med vindu nedover mot bygda. Kjellaren var delt opp i to rom, og eit stykke unna huset var det sett opp eit dobygg med eit stort og eit lite hol i benken, så rommet var tilpassa barn – også med ei lita trapp framføre lilleholet. Og no kunne også husdyra få komme inn i fjøsromma sine. Der hadde vi etter kvart tre kyr, kvige, kalvar, sauar og lam. Og i tillegg nokre høns og ein flott hane, slik at ho mor av og til kunne la ei klukkhøne få klekke ut kyllingar. Han far var også den første kvensklæraren min. Når eg som lita jente satt på fanget hans, så leikte vi ofte med fingrane mine. Eg lærte å telle til ti på kvensk, og så lærte eg også dei kvenske namna på fingrane. Om eg seinare glømte dei fleste av desse namna, så huska eg alltid på lillefingeren: pikkulilli, for det namnet syntes eg passa så godt akkurat her.

Han far var også flink til å fortelje gamle sagn og historier – om Kjempesteinen oppe i Elvevoll-dalen, om sola som dansa av glede over fjelltoppane grytidlig på påskedagsmorgonen, og om dei store ostane som rulla nedover fjellsidene julenatta. Men også om draug og skrømt, særlig om «Bøla» i skogen – av det finske «pølätykset» – som kunne vere farlig for ungar som ståka og ropte ute i mørke kvelden. I nyhuset kunne vi etter ei tid ta imot ein ny bror. Det var han Åsmund, fødd i juni 1935. Seinare fikk vi også ei lita søster, ho Gunnhild, men ho døydde bare kort tid etter fødselen, og det syntes vi var trist. Dette hendte i 1937. Men jordmora, ho Nora Kiil, nådde i allefall å døpe henne mens ho enno levde.