Johan Edvard Dalheim på sine eldre dager. (Foto: Privat)

 

Kvenen Johan Edvard Dalheim (1897–1981), 
portrettert av Reidun Mellem. Del 5: Krigstida 1940 – 1945.

 

Krigstida 1940-45 blei ei vond og vanskelig tid for folk. Mel, sukker og kaffi blei raskt borte fra butikkhyllene, og istaden kom elendige erstatningsvarer. Men vi bygdefolk hadde fisk og kjøtt og dyrka det vi trengte av poteter og grønnsaker. Fra skogen henta vi bær til syltetøy og saft, og vi plukka nyutsprungne bringebærblad som vi tørka i steikomnen og brukte til te.

I krigsåra blei det dyrka ekstra mye grønnsaker, som kål, kålrot, neper, gulrot og løk. På heile Storsletta sådde han far bygg, og der fikk vi modent korn. Men det aller verste som vi måtte oppleve, det var å motta ordren om tvangsevakuering som kom fra fiendemakta i november 1944.

Eldstebror hadde då nylig fylt 18 år, og han fikk saman med andre unggutar ordre om å møte opp til tvangsarbeid for tyskarane. Det var ikkje aktuelt for han, så han bestemte seg straks for å rømme over til Sverige. Det var mange som gjorde det i denne tida – for det meste gjennom Signaldalen innerst i fjorden vår. I bygda vår fikk vi påbud om å forlate heimane våre seinast den 18. november 1944. Vi fikk ta med det vi greidde å bere, blei det sagt, og husdyra skulle tyskarane ta seg av. Vi skjønte kva det innebar, men det var ingenting vi kunne gjøre – anna enn å følgje ordre.

Men først prøvde vi å gjømme vekk mange viktige saker på hemmelige plassar i skogen, og alt dette fann vi heldigvis igjen etterpå.  Mor og far kom no fram til at heile familien skulle gi seg i veg til Sverige. Yngstebror Åsmund var ein sprek kar på 9 år, så han ville nok klare denne turen. Far hadde ein god kjenning oppe i Signaldalen. Han heitte Fridtjof Olsborg og var ein erfaren grenselos. Dei to hadde eksersert i lag på Setermoen. Far avtalte no med han at når han gikk siste turen over grensa og tok familien sin med seg, så skulle også vi gå ilag med dei.

Ho tante Petra skulle melke og fore husdyra våre inntil tyskarane kom og henta dei. Så den 18. november forlot vi heimen vår grytidlig om morgonen, rodde over fjorden og tok fatt på vegen oppover mot Signaldalen. Alle visste at gjennom denne dalen gikk det no skokkar av flyktningar over til det nøytrale Sverige, så tyskarane hadde sett sterkt vakthald oppe ved grensa, og i tillegg var det blitt ulovlig for uvedkommande å ferdes oppover denne dalen. Men ho mor hadde fått tillatelse til å dra på besøk til slektningar der oppe.

Det ordna slektningen hennes, han Hans Marwoll, som var lensmann i Lyngen akkurat då. Han forstod godt kva som var på gang, og han sa bare dette: «Dokker er no voksen og veit ka dokker gjør, men ver no i allefall forsiktig!» Derfor kunne mor og vi to yngste barna følgje vegen oppover dalen, mens dei andre måtte gå gjennom skogen for ikkje å bli oppdaga.

Vi tok inn hos noen venner og blei der til neste dag. Ho mor sette seg ved symaskinen og sydde varme plagg til barna i huset, for også denne familien skulle no ta vegen over til Sverige. Eldstebror Johan og dattera i huset måtte ta den store schäferen deires opp i skogen og avlive den der. Han far hadde ein enno verre jobb føre seg: han måtte låne ein sykkel og dra dei omlag tre mila heim igjen.

Der skulle han slakte ned alle smådyra som tyskarane ikkje ville bry seg om – som hønene, småkalvane og dyra nede i revegården. Dette var ein heilsvart dag, både for han far og for oss som venta oppe i dalen. Han kunne jo også bli nekta å dra dit opp igjen, for han hadde ikkje noe skriftlig løyve fra lensmannen. Gleda var stor då vi langt utpå dagen såg han komme nede på vegen.  Neste ettermiddag gav vi oss iveg.

Turen blei både anstrengande og risikofyllt, men vi kom oss over grensa i god behold og nedover til Pältsahytta, der ei gruppe norske soldatar holdt til for å hjelpe flyktningane som no kryssa grensa både natt og dag. Vidare nedover fikk vi hesteskyss mellom fjellgårdane, og då satt han far alltid framme ilag med kuskane og snakka kvensk med dei. Eg har fortalt om alt dette i boka «Norsk flyktningbarn i Sverige», som kom i 2005. Det norske mottakssenteret på Kjesäter slott organiserte opphaldet i Sverige. Her fikk eldstebror komme inn i dei norske polititroppane – slik han ønska seg – endå han var så ung.

Far fikk først arbeid på ein stor bondegård i flataste Sør-Sverige, men søkte seg snart over til vegarbeid nær Eskilstuna, og der kom han saman med mange andre nordmenn. Eldstesøster fikk plass på ein norsk folkehøgskole i Dalarna, ho mor stelte heime og vi to yngste gikk på svensk folkeskole.

Vi blei veldig godt mottatt i nabolandet, og eg har enno kontakt med bestevenninna mi fra den tida, ho Gunvor Linnskog. No bare ved hjelp av kort og brev, men tidligare besøkte vi kvarandre av og til. Naboane våre ville gjerne at vi skulle bosette oss der nede, men for oss var det bare ein ting som var viktig då freden kom den 8. mai 1945: fortast mulig å reise heim igjen – tilbake til Elvevoll!

For oss alle var det viktig å komme tilbake til bygda vår, tilbake til slekt og venner, og spesielt for foreldra våre var det viktig å komme tilbake til den læstadianske forsamlinga. Læstadianismen stod framleis sterkt i bygdene våre, heilt tilbake fra 1850-tallet. I den første tida formidla av predikantar fra Nord- Finland og Nord-Sverige, men seinare overtatt av våre eigne. Foreldra våre var med der, og vi barna blei tatt med i forsamlingane fra vi var ganske små.

Søndagsmøtene gikk fra gård til gård rundt størstedelen av fjorden, og ved juletider kom reisepredikantane, utsendte fra det store hauststevnet i bedehuset på Skibotn. Ruta var som elles, men no var det forsamling kvar ettermiddag – med full dag på søndagane, fra kl. 11 til kl. 4 – då med heile to serveringar av mat og kaffi. Alt dette førte naturlig nok til eit sterkt fellesskap mellom folk og forsterka nok evakueringsfolkets ønske om å få komme heim igjen til sine eigne bygder.

Men vi fikk slett ikkje starte heimreisa så fort som vi ville. Vi måtte vente til det blei vår tur til å dra. Dei norske flyktningemyndigheitene i Sverige organiserte det heile. Og sankthansdagen – den 24. juni – var vi heime igjen. Det var ein gledens dag! Huset vårt var nedsarva og misbrukt av fiende-soldatane, men bestefar og familien hadde vore heime i to veker allereie og hadde vaska og stelt i huset sitt, så der kunne vi bo den første tida.

Så begynte oppryddinga hos oss – bortkjøring av søppelhaugane som flaut omkring ute – riving av køyesenger som var sett opp i alle romma. Deretter rundvask og reparasjonar: bytte utslitne golv og knuste vindu, istandsetting av skadde veggar både ut- og innvendig. Og etter fleire omgangar med maling så var det som det lyste av huset vårt.

Men fjøset stod ikkje til å redde. Fienden hadde her saga ut store delar av tømmerveggane for å bruke det som brensel i huset, så no var det tunge skifertaket i ferd med å sige ned mot bakken. Fjøset måtte derfor rives ned og bygges opp igjen. Det gjorde far saman med ein innleigd tømmermann fra Ullsfjord.

Og så opplevde vi den gleda å få tilbake ungkua Perla. Det var ei stor og frydefull overrasking, for vi visste ikkje at han bestefar hadde berga ho med seg då dei evakuerte til Sagelvvatnet i Balsfjord. No kom hans einsærend opp til oss for å fortelje om det, og at vi no kunne overta kua sjølve. Det var ei skikkelig gledesmelding for oss!