GAMMEL ØKS: Det er Kåfjord kvenforening som har tatt initiativ til økseprosjektet. (Foto: Johan Eilertsen Arntzen)
I 1966 ble ei helt spesiell jernøks funnet i nypløyd potetåker på gården Nyvoll i Manndalen. Nå skal Nord-Troms museum prøve å smi øksa på ny for å finne ut mer om dens forhistorie.
Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.noKristine Jonas
kristine@ruijan-kaiku.no
For 55 år siden ble det i en potetåker i Kåfjord funnet ei øks. Øksa var svært gammel, men hvor kom den fra? Hvordan og hvorfor ble den laget? Hvem hadde brukt den? Dette ønsker Kåfjord kvenforening og Nord-Troms museum å få svar på, i et prosjekt der de blant annet skal prøve å smi øksa på ny.
– Dette prosjektet er utrolig spennende, og nå har vi kommet omtrent halvveis, sier Lisa Vangen, prosjektleder for Nord-Troms Museum.
Lisa Vangen. (Foto: Heidi Nilima Monsen)
Kvenøks
Øksa ble i sin tid sendt til Tromsø museum, der den i dag befinner seg. Vangen kan fortelle at den viste seg å være ei såkalt «kvenøks», som er blitt brukt i finsk, svensk og norsk tradisjonshåndverk allerede fra middelalderen. Øksetypen, som også kalles bile, skal ha vært vanlig mellom år 1500 og 1750, men kan ha oppstått allerede på 1300-tallet og kanskje tidligere.
– Det er ikke funnet lignende økser i Nord-Troms tidligere. I alle fall ikke akkurat en slik variant. Slike økser skal blant annet ha blitt brukt til å slette runde tømmervegger, forteller hun.
Simon Povel på museet skal ha en teori på at øksa kunne være 600- 800 år gammel, mens Lisa Vangen tror det er mer sannsynlig at den er noe yngre.
– Jeg vil tro den er fra 17- til 1800-tallet, sier hun.
Den første smed
En del av arbeidet til Vangen går nå ut på å finne ut hva øksa ble brukt til, hvor den kommer fra og ikke minst historien rundt.
– Øksa er et løsfunn. Dermed har den ingen kontekst. Derfor er det interessant at øksa kan være yngre enn det man tidligere tenkte, for da kan den kanskje knyttes til gården den ble funnet på. Denne gården ble ryddet på 1700-tallet av Jens Jensen. I 1780 bodde Hans Eriksen (Pelleg/Pellika) her. Han har stor etterslekt i bygda.
Det sies på folkemunne at det skal ha vært tømmerbygninger på plassen, og på den samme gården er det funnet tufter og andre gamle funn. På gården skal de ha dyrket korn og hatt mølle på 1700-tallet.
En gård noen hundre meter fra der øksa ble funnet. Bildet er tatt i 1938. (Foto: Nord-Troms Museum)
– En interessant sak er at det ser ut til at den første dokumenterte smeden som var her i bygda bodde nettopp på denne gården. I 1801 var den kvenske smeden Karl Pedersen losjerende hos Hans Eriksen. Han har altså vært smed av yrke, og kunne hatt kunnskaper nok til å smi en slik øks.
– I den grad vi kan sette den øksa i en lokal kontekst, så blir det tilknytninga til gården, legger Vangen til.
Kvenforening startet prosjektet
Det var Kåfjord kvenforening som hadde ønske om å få laget en kopi av den spesielle øksa. En kopi laget ved bruk av tradisjonell smiing som arbeidsmetode. Derfor har de spurt Nord-Troms museum om de kan utføre arbeidet. Ved å smi øksa på nytt kan man nemlig få noen svar på hvor den kom fra, hvordan den ble laget, hvem som har brukt den og hva ble den brukt til.
– For Nord-Troms museum er denne forespørselen en døråpner for et større økseprosjekt. Vi ønsker å utvikle kompetanse innen både tradisjonelt smed- og byggehåndverk i regionen.
En del av prosjektet går ut på å dokumentere og registrere økser som er funnet i samme region. Dette vil museet gjøre blant annet ved å gå gjennom arkivsøk og se på tidligere forskning.
– Økseskaft rekonstrueres utfra opplysninger vi har om slikt arbeid, og utførelsen skjer med tradisjonelle materialer, verktøy og metode.
Reiser til opprinnelsen
Spesielt denne typen øks er brukt mye i Finland, og beskrevet som en finsk/kvensk øksetype. Siden kvensk bosetting hovedsakelig kommer fra Tornedalen, ønsker museet også å ta en tur over grensa for å se hvilken kunnskap de kan samle der.
– Vi ønsker å foreta en studietur til institusjoner i Nord-Sverige og Nord-Finland som forvalter tradisjonskunnskap om smedhåndverket, og som kanskje har bevarte økser og smieutstyr, for å dokumentere eventuelt slektskap med de vi finner på vår side av grensen. Vi ønsker også å besøke smier og smeder som arbeider på tradisjonelt vis for nettverksbygging mellom håndverkskunnskap og håndverkere i nordområdet. På grunn av Covid- 19 måtte reiseplanene legges på is, men vi vil få muligheter til dette senere.
Den aktuelle øksa som ble funnet i en potetåker i Manndalen er for øyeblikket godt bevart på Tromsø museum.
– Vi har undersøkt øksa. Den er målt og fotografert, og vi ser spesielt etter verktøyspor, som igjen kan fortelle om smiprosessen.
Gjennom arbeidsprosessen dukker det stadig opp nye spørsmål rundt den spesielle øksa.
– Hva kreves for å lage ei slik øks? Er den laget i området eller er den kjøpt? Hva er spesielt med ei slik øks? Har den særegent bruksområde? Hvem har brukt den? Disse spørsmålene sees i lys av de kunnskaper vi har om funnsted i perioden øksetypen har vært i bruk, sier Lisa Vangen.
Allerede begynt
Selve sviinga av øksekopien gjøres av Nord-Troms museums egen smed Hans Erik Olsen, på museets smie på Markedsplassen i Skibotn. Denne smia har både blåsebelg og trekull til drivstoff, slik smedene brukte allerede fra middelalderen. En oppslager, også kalt hjelpesmed, vil bidra. Jan-Tore Ovesen, Vartosmeden, har vært oppslager og hjelpesmed i mange andre prosjekter og er en erfaren smed som vil delta i prosjektet. Kopiene av øksa skal smies med de samme metodene og de samme type verktøyene som ble brukt for å smi på 1700-tallet. Men dette er i seg selv ingen enkel oppgave, den krever mye kunnskap.
– For å få det til må man finne ut hvordan slike økser er sammensatt, av hvor mange deler, samt rekkefølge og metode for å sammensette de ulike delene. Det er mulig det må smies hjelpeverktøy som ulike typer skaftdorer og tenger, samt hjelpeverktøy til ambolt, for å få jobben gjort. Økseskaftet lages på tradisjonelt vis, med bjørk som materiale, sier Hans E. Olsen.
Vangen forteller at planen er å prøvesmi i mars, slik at de er ferdig med prosjektet i juni i år. Selve prosessen med å smi kopiene vil også være åpen for publikum.
– Jeg tror nok de vil prøve å smi kopier flere ganger, det er en prosess å få dette til. Det er masse immateriell kunnskap og mye læring å hente i dette arbeidet. Så får vi se om det kanskje kommer mer ut av dette prosjektet, når øksa er ferdig, sier prosjektlederen.
Prosessen av rekonstruksjonen blir dokumentert med bilder og video, som formidles både på nett og i publikasjoner.
