«Rett og slett et magisk instrument»

Denne kvartetten kan kantele. – Instrumentet er enkelt å spille på i starten, men det er langt vanskeligere å utvikle spillingen, sier (fra venstre) Sigrid Skarstein, Boel Katrine Jacobsen, Elin Davidsen og Randi Sjølie. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

I noen og tjue år har Vesisaaren kantelettaret underholdt seg selv og andre med sitarliknende, fortryllende musikk. Få også med deg myten bak instrumentet.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Da Vadsø museum i sin tid skulle kjøpe inn musikkinstrumenter til bruk under sitt eget årlige arrangement – det som først og fremst er myntet på skoleelever og som heter «Kvensk uke» – falt valget på kantele.

Nær sagt selvfølgelig. Fordi ingen andre musikkinstrumenter vekker større assosiasjoner til kvener og kvenfolket enn kantelen. Dette til tross for at spørsmålet «spilte kvenene kantele» stadig spørres og tidvis diskuteres. Om erfaringene fra Kvensk uke sier kvartetten vi møtte i Vadsø i juni i år for øvrig dette:

Nydelig lyd

– Samtlige av elevene skulle inn og spille kantele, og det ble helt magisk. Elevene fikk det til med en gang, sier altså Sigrid Skarstein, Boel Katrine Jacobsen, Elin Davidsen og Randi Sjølie.

De tilhører Vesisaaren kantelettaret, som oversatt til norsk blir noe slikt som «kantelespillende damer fra Vadsø.» Gruppen deres så dagens lys i 2001, dette i kjølvannet av et tilbud om kantelekurs fra Ove Berg fra Finnskogen. I dag teller de totalt åtte stykker i kantelegruppen.

– Det er riktig som det iblant sies, du kan spille dette instrumentet uten å ha lært noen ting, likevel blir lyden nydelig. Det har også en fantastisk innvirkning på dem som hører på, sier de fire, og knytter dette an også til gamle myter og magi rundt instrumentet.

Den aller første kantelen, sier tilblivelses-sagnet, kom nemlig til verden etter at en vismann skulle ro over en stor innsjø. Brått satte båten seg fast, midt utpå innsjøen. Bare at der ute skulle være langt ned til bunnen og slett ingen skjær. Båten, oppdaget vismannen, satt fast på ryggen til en fisk. Ei kjempesvær gjedde.

Barn blir stille

– Da tar vismannen kniven sin og tar livet av gjedda, og etterpå skjærer han ut kjevebena dens. Og fra de kjevebena lagde han den aller første kantelen. Da vismannen senere satte seg ned og spilte på den, kom alle dyrene og satte seg sammen med ham. De samlet seg rundt ham og lyttet, forteller kvartetten om instrumentets tilblivelse.

Man trenger neppe være vismann på verdens første kantele for å forstå den scenen, om vismannen og skogens lyttende dyr. Det holder lenge å være ei vanlig dame med vanlig kantele, får vi vite:

– Litt som vismannen opplevde det har flere av oss opplevd det også. Når vi har spilt for barn. De samler seg, blir stille og lytter. Det er magisk, rett og slett, sier de.

Fikk et eksemplar

Da folkene fra Kulturdirektoratet og Kulturrådet spurte hva Vesisaaren kantelettaret så for seg i lønn for strevet etter den vellykkete konserten – det var under dialog-dagene for kvenske og norskfinske kunstnere og kulturutøvere i juni i år – svarte damene at de i stedet for penger så for seg en kantele.

– Og kantele, det fikk vi, bekrefter de etter sin «kantele-gig» for de mange frammøtte.

Konserten under dialogdagene og den konserten de kort tid senere holdt på Esbensengården under årets Vadsø Kvenfestival, var langt i fra gruppens første. Det har tvert om blitt mange slike opp gjennom årene. Pluss ulike kurs for å utvikle spillingen, som under forrige Lyden av Skallelv, sommeren 2023:

Han lærer folket å klimpre på ur-gitaren

Vi nevnte Esbensengården. I de lokalene holdt gruppen lenge til, øvde og hadde det trivelig i lag, før de flyttet til nytt hovedsete og nytt øvingslokale i det gamle NRK-bygget. I gamle Store studio. Nærmere det «institusjonelle kvenske» går det knapt an å komme, for der holder også Vadsø museum – Ruijan Kvenmuseum til. Som Sigrid Skarstein forresten har vært daglig leder for.

På veggen?

Men dersom du nå lar deg friste av kantele-tanken om å bli «maestro på minutter», så bør vi snarest jekke ned forventningen. Som andre musikkinstrumenter tar også dette urgamle, kvenske tid å lære.

– Selv om instrumentet har en enkel inngang, er det mye vanskeligere å utvikle, lar kvartetten oss vite.

– Utvikle?

– Ja. Mestre det ordentlig, lære nye spillemåter og komme seg videre, sier damene, som også lar seg fascinere av kunsten å bygge kantele. De er neppe alene om det:

– Vi har faktisk også møtt folk som bygde kantele på egen hånd ikke for å spille på den, men for å ha den til pynt. På veggen, avrunder gruppen. De bekrefter således at ei kantele, veggmontert og/eller liggende på bordet, drar opp magi og øvrig stemning i stua.