Ronthigården – Vardøs tidligste bekreftelse som kvensk innvandrerby

Ronthigården i Vardø. (Foto: Andrea Skrede Dahl)

 

Ronthigården huset på et punkt sju husholdninger og nærmere 40 personer – samtidig.

 

Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no

 

Oppført i midten av 1860-årene av fisker Thomas Jacobsen, som bodde i huset frem til 1874, står gården enda ved strandkanten av Østervågen i Vardø. Sliten, men vakker, med utsikt mot fastlandet.

Johan Henrik Gurti og Johan Henrik Ronti kjøpte så eiendommen i 1874 av Gjertrud Olsen, Thomas’ enke. I 1875 huset gården seks familier.

Drevne kvener

Johan Henrik var født i Kuusamo i 1833, og flyttet til Norge med ektefellen Anna Brita og tre barn i 1867. Anna drev bakeri og fjøs på gården i lang tid, også lenge etter at Brodtkorb overtok eierskapet i 1893, og familien har altså gitt navn til huset. Både brød og melk fra gården deres ble solgt til Vardøhus festning. (Kilde: Arkeologi i nord/arkeologi.blogspot.com)

I digitalarkivet ser man Johan Henrik Ronti listet opp som ikke bare fisker, men også skomaker. Det var svært vanlig før i tiden at man sydde egne sko hjemme, og de kunne gjerne sy litt ekstra for betaling om de var flinke. (Kilde: digitalarkivet)

Hans Ronthi kunne fortelle mer om finlenderne i Østervågen og livet i Ronthigården:

«Særlig var det et søskenpar som het Urjenæ. Meget gamle folk. De bodde i Ronthigården. På søndagene så du gubban komme nedover Ronthibakken. Var det godt vær, hadde dem dobbelknept vest og rødrutete skjorte, så fór dem på Tollbukaia og der satt gubban og røkte og prata. Så gikk dem hjem og spiste middag, og derfra gikk dem ned til Urjæne i Ronthigården. Og der lå vi unga på mage på golvet og hørte de voksne diskuterte. Det var masse interessant å høre, kor dem var kjent, og kor dem var hjemme i Finland.»

«Ho Urjenæmor laga og solgte ingefærøl for fem øre literen. Det var ikke stort ho tjente på det, men ho holdt seg med brød… Vi bodde jo vegg i vegg med Urjenæ, slik at vi hørte hvis noen snakka der inne. Plutselig så spurte jeg broren min : Kæm er det som er hos Urjenæ nu? Ho satt og leste fra postilleran. Når hos læs hørtes det ut som det var flere folk der. Ho var veldig flink å læse, når ho fikk det til å høres ut som flere stykker.» (Kilde: Arkeologi i nord/arkeologi.blogspot.com)

Vardø ble aldri kvenby

Beboelsen av Vardø var aldri overveldende av finsk/kvensk opprinnelse, men antallet finskfødte var likevel betydelig. I 1885 var omtrent 12 prosent av byens voksne innbyggere født i Finland. Dette tallet dekker imidlertid over svært store geografiske forskjeller mellom de ulike deler av byen. Med få unntak holdt nemlig finlenderne/kvenene til i Østervågen. Mye slik som Vadsø har sin Ytreby og Indreby.

I 1910 var det folketelling, og på det tidspunktet huset Ronthigården sju husholdninger og til sammen nærmere 40 personer. Kun én av husholdningene kunne sies å være «norsk», mens de andre hadde etternavn som Vauha, Harjo, Huerinen og Mikonen. På det tidspunktet var husleien fem kroner måneden for hver av de sju ettromsleilighetene.

Tømmer fra både her og der

På fortidsminneforeningens sider er gården beskrevet slik:

«Ronthigården er en to etasjes bolig oppført i 1865. Bygningen er i laftet plank i furu fra Russland. Påbygget i 1906, med saltak med gavlen mot sjøen.» (Kilde: Fortidsminneforeningen)

Det skogløse Varanger må ha bydd på en stor utfordring da man skulle bygge hus. I sin tid har det nok vært noe skog ved Varangerfjorden, slik funn av trerøtter i myrer viser flere steder. Men det er flere tusen år siden. Men de var flittige folk, og fant alltid løsninger på slike utfordringer.

En av løsningene var gjenbruk fra gamle bygg og flytting av eldre bygninger, ofte over betydelige avstander. Dette ser vi i eksempelvis Gamleskolen (fra 1886), hvis tømmer var hentet fra blant annet den gamle almueskolen og fra byens fattighus. Det, og å importere bord sørfra.

En annen løsning var selvfølgelig gjennom pomorhandelen med Russland. Russertømmer var svært utbredt blant husbyggerne i Varanger, og i tider enda større enn importen sørfra.

Varanger museum har kunnet bekrefte dette via dendrokronologi, som påviste at tømmer fra Kvitsjøområdet er brukt i flere bygninger fra 1700- og 1800-tallet.

Pomorhandel, annonser i avisen

Gjennom avisannonser fra 1870-årene og framover kan man følge pomorhandelen generelt, og spesielt trelastimporten fra Russland. Bare i Vardø fantes det fire, fem ulike handelsfirmaer som stadig annonserte i lokalavisene at de hadde russisk tømmer for salg.

Men samtidig dukker det opp annonser fra firmaer i Trøndelag som tilbyr ferdigskåret tømmer fra moderne dampsager og høvlerier.

Samtidig hadde Finnmark selvfølgelig store skogsområder i de indre delene av fylket, som også var en viktig kilde til tømmer. Et skrift fra 1740-årene forteller at «Field-Lapperne» hogger tømmer i innlandet og bringer det til kysten via elvene, hvor de solgte det til nordmennene.

Man hører også senere titt og ofte om at tømmer blir bestilt fra skoltesamene i Neiden og Pasvik, og til langt ut på 1800-tallet fortelles det om skoltesamer som driver tømmerhandel og frakter virke til Vadsø på egne båter.

(Kilde: Arkeologi i nord/arkeologi.blogspot.com)

Arena for miljø

Ronthigården inngår i Varanger Museum og Vardø Restored, og de har planer om å benytte gården i framtiden som en arena for å bygge miljø i tradisjonshåndverk i Vardø og områdene rundt Varangerfjorden.

Det er planer om å bruke Ronthigården aktivt i museets formidlingsaktiviteter med bakerovn og sauna, i eller i tilknytningen til bygningen.

Det er også holdt laftekurs under restaureringen av gården i 2019, og restaureringen er enda underveis. (Kilde: fortidsminneforeningen)