Rosende omtale til kvenfolket – fra ingen hvem som helst

Dialogdagen i Vadsø gjorde inntrykk. Nå har Knut Erik Jensen besluttet å bli en del av det stadig voksende kvenske fellesskapet, han vil melde seg inn i Norske kveners forbund. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Et positivt folkeferd som kan skape bro og samarbeid i de tre strammers møte. Ordene tilhører en av landets mest kjente filmskapere.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg har stor tro på at det kvenske er kommet for å bli. Man får en stor respekt også for det kvenske bidraget til å skape balanse mellom alle de tre gruppene som er i dette samfunnet. Kvenene er på mange måter et veldig positivt folkeferd. De kan skape bro og samarbeid mellom det samiske og alt det andre. Slik at det blir en positiv holdning til alle i det tre stammers møtet som vi har her.

Det sier Knut Erik Jensen (83), filmregissør fra Honningsvåg i Nordkapp kommune i Finnmark. I sommer var han med på dialogmøtet mellom Oslo-utsendingene og kvenfolket. Folk så en av hans mange filmer.

– Den handler om Samuli Paulaharju og hans betydning. Filmen er 40 år gammel, likevel virket den rimelig interessant for de som var der. Det er jeg stolt over, sier regissøren.

Vi spør rett ut om Jensen er kven. Han drar på det og svarer slik:

– Ja. Jeg har stort sett definert meg som finnmarking. Og med en gang du sier at du er finnmarking, så vet du at da kommer nok det kvenske og kanskje også det samiske fram. Da er du i de tre befolkningsgruppene som under ett er vår styrke. Og det som resten av Norge bør bli klar over er en ressurs. Det er noe som vil berike resten av landet, hvis det bare kommer fram til folk. I skoleverk, i språk, i kulturelle uttrykk og i det politiske, sier Jensen, som sier at han verdsatte Vadsø-møtet og dets to ytterpunkter; norske byråkrater og kvenske kunstnere.

– Det var både befriende og interessant. Mye god informasjon fra sentrale folk fra kulturdirektoratet og kulturrådet, og mye god mingling med de kvenske deltakerne. Så det var hyggelig å få delta, sier han.

Jensen er særlig kjent for produksjoner som «Brent av frost» (1997) og «Heftig og begeistret» (2002), men har en lang rekke andre produksjoner under beltet, som «Svalbard i verden» (1983), og fjernsynsserien på åtte timer kalt «Finnmark – mellom øst og vest» (1986).

– Filmen om Paulaharju er stadig aktuell i forhold til særlig fiskeriene?

– Ja. Mitt problem har alltid vært at jeg har vært forut for min tid, sier filmskaperen, som allerede i 1974 lagde fraflyttingsfilmen «Farvel da, gamle Kjelvikfjell.»

Kjelvik i Nordkapp, tar vi med, har historisk «fiskeriforfalt» fra yrende kommunesenter til ei stille vik for sommerbesøk og sportsfiske. Et sted hvor «alle» var kvener, men hvor ingen snakket høyt om det.

– Jeg merker jo at mange av de tingene man har terpet på i masse Herrens år, fremdeles er aktuelle. Og fremdeles nyttige, for at det kvenske skal få den representativitet som det har fortjent. Nå er det også sagt nasjonalt at det kvenske skal opp og fram. Da er spørsmålet hva konsekvensen av det er, sier Jensen.

Som selv svarer:

– Konsekvensen er at man er forpliktet til å gjøre det. Det vil si det samme som at de er forpliktet til å komme med de midlene som skal til for å yte fortjeneste til det kvenske og hva det står for, sier finnmarkingen.

Hans inntrykk etter dialogmøtet er i så måte positivt. De berørte aktørene fra det offisielle Norge, sier han, virker å ta det inn over seg.

– Optimistisk for framtiden?

– Hvis man vurderer det motsatte alternativet, så må man jo det. Pessimisme har aldri ført til annet enn surmuling og negativitet og at «de andre» til en hver tid får mye mer enn meg. Det er ikke noe for meg, i alle fall.

Her spanderer Jensen på oss et artig sitat: «Man må være glad for sin egen ende, for det er så sjelden man ser den.»

Til spørsmål om dagens kvääninuoret, ungdommen, forstår vi ham dit hen at kvensk vind og oppvåkning har sitt eget moment. «He’s dead, but he wont lie down», minner han om.

– Gjennom oldeforeldre og besteforeldre ligger det latent begravet også hos de unge. Vi vet at de er informert, og nå pipler det til overflaten. Unge mennesker som spør seg hva i all verden er det de her ikke har fått med seg. En oppvåkning som vi opplevd også her i dag, og som påvirker det offentlige som kom hit til Vadsø for å lære.

– Så dette er bare begynnelsen?

– Dette er bare begynnelsen på begynnelsen. Vi snakker om noe stort, tror jeg, i Norge. Det er ikke lengre et tidsspørsmål, det pågår kontinuerlig. Så det er en opplevelse for en voksen mann å få være til stede. Etter denne dagen har jeg for øvrig besluttet å melde meg inn i Norske kveners forbund, avrunder Knut Erik Jensen.