Rotete kvensk etnisitet?

Stubberud trakk fram Kvääninuorets arbeid som et eksempel på kvensk praksis i dag. (Foto: Vilde Christoffersen Walsø)

 

– Hva er det vi knytter den kvenske identiteten til? spurte NTNU-førsteamanuensis Elisabeth Stubberud under et foredrag i Trondheim.

 

Vilde Christoffersen Walsø

 

Elisabeth Stubberud hadde valgt å kalle foredraget «Rotete etnisiteter. Kvensk tilhørighet i et flerkulturelt samfunn». Uttrykket rotete etnisiteter henger sammen med hvor hun har innhentet materialet til foredraget, nemlig Børselv (kvensk Pyssyjoki, samisk Bissojohka), ei bygd i Porsanger der både den kvenske og samiske identiteten står sterkt.

– Likevel er det i Børselv, så vel som andre steder, i dag en viss antipati mellom kvener og samer, fortalte Stubberud.

– Det fremstår komplisert å romme begge etnisiteter, selv om mange av oss har slekt som både er samer og kvener, som snakker både samisk og kvensk, og som kan navigere både samiske og kvenske kulturelle koder og konvensjoner, sa hun.

Stubberud trakk spesielt fram fornorskningspolitikken og opplevelser under og etter andre verdenskrig som viktige faktorer for hvordan folk i Børselv har forholdt seg til etnisitet.

Fornorskning, krig og modernitet

Fornorskningspolitikken innprentet i folk en oppfatning av at deres kvenske eller samiske språk og kultur hadde liten eller ingen verdi. Samtidig gjorde den hardhendte håndteringen av forbudet mot kvensk og samisk på internatskolene at det oppstod en psykisk og språklig avstand mellom traumatiserte barn og foreldre deres.

Stubberuds egen familie opplevde krigen i Børselv, og under foredraget fortalte hun at befolkningen der ble tvangsevakuert eller flyktet til fjells. Da freden kom, stod mange på bar bakke. Noen hadde gjemt unna enkelte eiendeler før de rømte eller ble evakuert.

Til tross for den tilsynelatende håpløse situasjonen etter nedbrenningen, var folk optimistiske med tanke på framtiden, og modernisering ble sett som løsningen. Dette bidro til at alt som minnet om det gamle ble skjøvet til side. Her trakk Stubberud fram et utdrag fra en samtale hun hadde hatt med en børselvværing i slutten av 70-årene:

Et viktig skille

«De gamle tingan som e verdifulle i dag, som vi burde ha tatt var på, ble dumpa [etter krigen]. For det skulle ikke minne om fattigdom. Det ble kasta. (…) For vi hadde hatt så dårlig! Og vi va så fattig at hvis vi kunne utslette det, så skulle vi bare gjøre det. Og det vet jeg mange gjorde. (…). Det skulle ikke minne om fattigdom, det husker jeg … vi kaster det bort, for vi trenger ikke det nu, nu e det blitt bedre tider. Så på den måten kasta man kulturen i fra seg.»

– Dermed kan vi si at krigen markerer et viktig skille i Børselv, fra et slags førmoderne samisk og kvensk samfunn, til et moderne samfunn hvor det å bli norsk var en nødvendig del av det å tre inn i moderniteten, forklarte forskeren.

Alta-saken og samisk revitalisering

Stubberud beskrev Alta-saken som det neste viktige skillet for synes på etnisitet blant befolkningen i Børselv. Altasaken i overgangen fra 1970- til 1980-tallet og den påfølgende samiske revitaliseringen tvang fram et behov for å forklare utenforstående hvem og hva det samiske var, og behovet for forståelse fra aktører utenfor det samiske og kvenske miljøet gav dessverre ikke rom for en nyansert forklaring. En følge av Alta-saken ble dermed at forskjellene mellom samer og kvener ble blåst opp, og saken bidro til å skape et skille mellom samer og kvener. Der de etniske grensene mellom folk ikke hadde vært så viktige før, ble de nå tydeliggjort.

Tidligere hadde folket i Børselv levd med en mer flytende og ikke uttalt etnisitet, men saken tvang på en måte mange til å velge side mellom det samiske og kvenske. Her understrekte Stubberud:

– Det er viktig å forstå hva slags valg dette egentlig var. Det var et valg som ble presset fram som en konsekvens av motstand mot lang tids fornorskning, assimilering og kolonisering.

Behovet for å bli forstått

Selv om Stubberud har sine røtter i Børselv, bor hun i dag i Trondheim, en by der de færreste vet hvem kvenene er. Hun fortalte at hun selv har opplevd behovet for å gi utenforstående en lettfattelig forståelse av hva og hvem kvenene er.

– I livet mitt utenfor kvenske kjerneområder merker jeg ofte andre folks uvitenheten knyttet til hva og hvem kvener er. Når folk så spør, «hva er kvener», så forventes en forståelig fortelling om oss. Men en slik fortelling fordrer en forenkling, og ikke minst en etnisk renhet, som selvsagt ikke finnes.

Hun viste blant annet til definisjonen av kvener i Store norske leksikon som et mulig svar til de uvitende: «Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Opprinnelig er kvener et gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning,» og så videre. Men forteller disse ordene egentlig hvem vi er?

For lite kroppsarbeid

Stubberud foreslo å lære fra generasjonene før oss:

– For noen år siden tok jeg sats og spurte bestemor, selv om jeg visste at det var et tabu-spørsmål: «Mor, hva vil du kalle deg selv? Same eller kven eller norsk eller hva?». Mor så på meg med et litt undrende blikk før hun svarte: «Det er et spørsmål for folk som gjør for lite kroppsarbeid og bruker for mye tid på å tenke.»

Stubberud beskrev de eldres måte å omtale etnisitet på, som forskjellig fra den forståelsen man i dag har av etnisitet:

– Jeg tror mor Lovise hadde et poeng; etnisitet er noe vi gjør. Etnisk identitet handler om å skape mening og sammenheng gjennom praksis. Vi gjør kanskje noe annet enn det mor gjorde. Mange av oss har mistet noe av det viktigste, nemlig språket. Så etnisiteten må hekte seg på andre praksiser.

Ungdommen som forbilde

Også i dag kan vi praktisere det å være kvensk på ulike måter, og her trakk Stubberud fram Kvääninuoret–Kvenungdommen som et positivt eksempel. De er svært synlige i sosiale medier, og bruker dette som en av sine metoder i den kvenske revitaliseringen.

– Det er ikke noe rent og enhetlig over denne praksisen, apropos rotete etnisiteter. Vi kan gjøre forskjellige ting, og fortsatt være kvener. Og vi kan også lære av hverandres erfaringer på tvers av etnisiteter, og ikke minst være solidariske med hverandre. Kanskje nærmer vi oss også historisk et sted hvor det er lettere å få til nettopp dette? avsluttet Stubberud.