Ruijan Kaiku jubilerer – og hvor går veien videre?

Rune Sundelin i Ruijan Radios store studio: – Ruijan Kaiku som kjører debatter på norsk og kvensk på radio og fjernsyn, det er framtiden, sier han. (Foto: Arne Hauge)

 

Vi har rukket å fylle 25, men hvordan står det til med kvensaken og vårt kvenske mediehus om nye 25 år? Ruijan Kaiku ba historiker og tidligere kvenforbundsleder Rune Sundelin ta en titt i glasskula.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I 2045, håper Sundelin, har samtlige som bor innenfor det kvenske kjerneområdet kjennskap til elementære ord og uttrykk på kvensk. Og samisk.

– Å være morsmålsbruker av kvensk er ikke det eneste saliggjørende. Å kunne noen beskrivelsesord som gjør at man forstår blant annet stedsnavn, gjør landskapet vi bor rikere. Landskapet sier oss mer, og her har Ruijan Kaiku en viktig jobb å gjøre, bekrefter han.

Den som intet vet

– Ved å jevnlig trykke nye kvenske tekster har Ruijan Kaiku også som sin eksplisitte oppgave å bidra til å utvikle kvensk språk. Men det er også viktig å løfte kvenske temaer for folk som ikke snakker kvensk, sier Sundelin, som minner om at frustrasjonen ennå lever, over hvor lite selv kvenske «ansvarspolitikere» vet og forstår. Det vil si; tillater seg å si at de verken vet eller forstår.

– Tenk deg en samferdselspolitiker som stiller opp og sier at nei, dette med vei det kan jeg ingen ting om. Det hadde ikke gått. Men for kvensk er tillatt. Noe det ikke bør være, og for å komme dit at politikere ikke lenger tør å si at de verken kan eller forstår, må vi få opp den nasjonale kompetansen om det kvenske, sier medstifteren av Norske kveners forbund. I to perioder, fra 2008 til 2012, ledet han også forbundet.

Kjør debatt

Blant det første han gjorde som kvenleder, var å ta initiativ til en styrking av aktiviteten i lokallagene gjennom nye støtteordninger. Fra ei drift som ofte minnet om politiske utvalg, var tanken at lokallagene skulle bli mer interessante for folk flest. Et enstemmig styre fulgte opp, og det ble økt aktivitet. Det ga styrket medlemsmasse, kvenske festivaler dukket opp, som i dag inngår som viktige deler av lokal stedsutvikling.

– Aktiviteten i nettopp lokallagene har vært en av styrkene for kvensaken det siste tiåret. Det er viktig å jobbe politisk, men innhold må bygges samtidig, sier Sundelin, han tror at i 2045, da har kvenene bunnsolide kulturelle røtter i form av blant annet kvensk teater inkludert bred satsing på dramaturgi og fortelling. Ruijan Kaiku har utviklet seg som debattforum, med radio og fjernsynssendinger både på kvensk og norsk.

Ruijan Kaiku viktig

Sundelin viser til negative demografiske tall for Nord-Norge, og sier at aktiviseringen av en kultur som betyr noe for folk, er viktig for å kunne ha en bosetting i nord.

– Her er kunnskap og informasjon de virkemidlene vi har, og Ruijan Kaiku er naturligvis svært viktig.

Det var i sin tid journalist Liisa Koivulehtos fortjeneste at man fikk ei kvensk avis. Det var i 1995. Fra 1998 ble avisa gitt ut av Ruija Forlag AS med Norske kveners forbund som hovedeier, men i 2009 ble avisa splittet ut og Ruijan Kaiku AS dannet, nå med Nordavis AS som majoritetseier. I dag har Ruijan Kaiku statsstøtte, nye digitale og audiovisuelle plattformer har kommet til, satsingen har vokst til et kvensk mediehus.

Heia-organ?

– Oppkjøpet fra Nordavis var en lykke for Ruijan Kaiku. Jeg tror ikke at omleggingen til nett og satsingen på radio hadde vært mulig hvis avisa sto helt på egne ben, sier Sundelin, han ser for seg et kvensk mediehus som når ut over «menigheten.»

– Ruijan Kaiku skal ikke være et rent heia-organ som bare skylder på staten, men være et sted med plass for diskusjon. Et sted hvor man også tør å stille spørsmål ved egen innsats. Å tørre å stille kritiske spørsmål til det man gjør og får til, blir viktigere etter hvert som kvensaken modnes.

– Kvenene er muligens redde for å stå fram som splittet?

Uenighet er lov

– Ja, men vi må ikke gå i den fella å godta myndighetenes premiss om at kvenene først må bli enige. Det er ren trenering for å unngå å gjøre noe. Tenk hvis norske myndighetene hadde sagt at folk må bli enige om hvor veien skal gå, før veiprosjekter kan settes i gang. Da hadde vi ennå spasert i dette landet og ikke hatt en eneste vei å kjøre på. Det er helt naturlig å være uenige. Særlig om språk og språkpolitikk, sier Sundelin, han sier vi tross alt bor i et land hvor vi siden Ivar Aasens tid har kranglet om språk. Så fillene fyker.

– Og samtidig klarer man altså se på det som sensasjonelt at kvenene diskuterer om kvensk er eget språk eller finsk dialekt? Da har man liten selvforståelse. Det er helt naturlig at man diskuterer språk, språk er en så viktig del av identiteten. At språk vekker følelser og engasjement bør ikke overraske noen. Men jeg ser at myndighetene bruker det, at kvenene må bli enige, men det premisset må vi nekte å godta.

– Kvenpolitisk da, om 25 år?

En game-changer

– Den politiske veien videre for kvenene ligger i å fylle den europeiske konvensjonen og FN-charteret med innhold. Og de er ennå nokså tomme, sier Sundelin. Å jobbe for urfolksstatus, derimot, er ifølge samfunnsviteren som å jobbe for venstrekjøring her til lands.

– Etter den siste grunnlovsendringen er den døra fullstendig lukket. I dag fins det ingen politisk klangbunn for å diskutere flere urfolk i Norge. Men, sier Sundeling, det fins potensielle «game-changere.»

– En av dem er Sverige og Finlands håndtering av urfolksspørsmålet. Hvis Sverige ratifiserer konvensjonen og sier at finlandssvenskene og tornedalingene er urfolk, så vil det være en game-changer også for kvenene i Norge. Det vil nemlig gi en politisk endring av hva urfolk er, og det vil være veldig rart dersom Norge og Sverige har ulik definisjon på hva som er et urfolk, sier Sundelin, og minner om at verken Finland eller Sverige har ratifisert ILO-konvensjonen nummer 169. Med unntak av Norge har få land gjort det.

– Er du optimist for de neste 25 årene?

– Ja. Det er man nødt til å være.