Ruijan Kaiku – på tvers av grenser

 

20 år er ingen høy alder, selv ikkje i medieverdenen der aviser kommer og går. Men den er den lengstlevde av de aviser i Norge som særlig har formidlet kvensk og finsk stoff.

Skrevet av Einar Niemi

Avisa er nemlig en del av en særegen norsk avishistorie som går helt tilbake til 1870-åra da den finskspråklige ukeavisa Ruijan Suomenkielinen Lehti ble gitt ut i 26 numre, fra mars til desember 1875, utgitt av kjøpmann Israel Bergström i Vadsø og med den finske læreren C.J. Cajan fra Helsingfors som medredaktør. Avisa var først og fremst et informasjons- og nyhetsorgan for kvenene rundt Varangerfjorden og et talerør for dem i deres daglige strev. Å utgi ei finskspråklig avis på denne tida i Vadsø, «kvenenes hovedstad i Norge» som byen ble kalt, var kontroversielt på grunn av fornorskningspolitikken og forestillingene om at det eksisterte en finsk fare i grenseområdene i nord. Sjøl om enkeltpersoner blant ledende nordmenn i byen støttet avisa, ble den motarbeidet slik at det økonomiske grunnlaget for utgivelse snart sviktet. Blant kvenene var det tydeligvis behov for nyheter og informasjon på eget språk. I Vadsø ble det dannet et improvisert leseselskap blant kvenene med en egen boksamling. Og etter at Ruijan Suomenkielinen Lehti gikk inn, abonnerte mange på ukemagasinet Kaiku utgitt i Oulu. Ruijan Kaiku bygger slik også navnemessig bro til de eldste media i den kvenske historien, «Ruijan» fra Bergströms avis i Vadsø og «Kaiku» fra Oulu-magasinet.

Det har ikke vært enkelt å etablere og drive avis i Norge som taler kvenenes og finske innvandreres sak. I mellomkrigsåra ble det gjort et forsøk på å utgi ei finskspråklig avis i Kirkenes og Vadsø, Petsamon Uutiset. Et par numre kom ut i 1929, før redaktøren ble nektet oppholdstillatelse i Norge og utvist. Den norske sikkerhetspolitiske holdningen var at man skulle ha så lite kontakt som mulig med Finland i det som ble kalt «de utsatte grenseområdene» i nord.

Nye finskspråklige aviser i Norge kom ikke før mot slutten av 1900-tallet, som Ruijan Sanomat, utgitt av Nordnorsk finskforbund fra andre halvdel av 1980-tallet til århundreskriftet, og Met Ruijassa i første halvdel av 1990-tallet, med Norske kveners forbund som medvirker og støttespiller. Ruijan Kaiku kan ses på som en direkte arvtaker etter Met Ruijassa.

Tida var nå på flere måter moden for en ny og kraftfull kvensk mediegiv. Norske kveners forbund hadde etablert seg som en godt fungerende interesseorganisasjon, det var åpnet opp for finsk som fag i skolen, det var blitt gitt muligheter for kvenskundervisning, med den utrettelige Terje Aronsen i Børselv i spissen. Kulturminne-  og museumsfeltet hadde endelig oppdaget kvensk kultur og kulturarv; Lov om stadnamn fra 1990 hadde faktisk gitt anerkjennelse til kvenske/finske navn: de skulle ivaretas i det offentlige kartverket og skrevet på den måten som lokal uttale tilsa. Forskningen hadde siden 1970-tallet opplevd et gjennombrudd, først og fremst innen språk, men også innen historie, etnologi og sosialantropologi. Og ikke minst var kvenene ved midten av 1990-tallet endelig på vei mot anerkjennelse som nasjonal minoritet, takket være Europarådets invitasjon om tilslutning til det europeiske charteret om minoritets- og regionspråk og rammekonvensjonen om «nasjonale» minoriteter. Norge ratifiserte språkcharteret i 1993, med virkning i landet fra 1998, med kvensk som «part II-språk», dvs. at kvensk ble definert uten klar regional forankring og som kun i sporadisk bruk. Rammekonvensjonen om nasjonale minoriteter, vedtatt av Europarådet i 1995, ble ratifisert av Norge i 1999 og trådte i kraft 1. juli samme år, etter flere års utredninger og diskusjoner.
Det er kanskje i praksis litt tilfeldig, men det virker symbolsk tiltalende at Ruijan Kaiku og rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter har samme fødselsår.

Gjennom de 20 år Ruijan Kaiku har blitt utgitt, har avisa kunne observere, referere og kommentere en rekke hendelser og debatter i kvenenes moderne historie, som rommer både suksess, nederlag og frustrasjon. På den ene siden er status som nasjonal minoritet befestet.
En milepel var anerkjennelsen i 2005 av kvensk som eget språk og ikke som nordfinsk dialekt. Samme år ble Kvensk institutt i Børselv åpnet som nasjonalt senter for kvensk språk og kultur.
Universitet i Tromsø har siden 2006 gitt undervisning i kvensk. Den første kvenske grammatikken har sett dagens lys, ikke minst takket være Eira Söderholms utrettelige arbeid.
Tidsskriftet Arina har siden 2002 gitt akademisk tyngde til formidling av forskning om og av kvener. Kvensk skjønnlitteratur har opplevd et stort gjennombrudd ved romanene og diktsamlingene til pioneren Alf Nilsen Børsskog, skrevet på kvensk; den første romanen ble utgitt i 2004, Kuosuvaaran takana. Romanene har fått strålende kritikker, og de tjener dertil som viktig kilde til kvensk som skriftspråk.
Til de kvenske suksessene hører også etablering av språksentra, bevilgningene til Halti kvenkultursenterr, festivalene i Nord-Troms og i Børselv, henholdsvis Paaskiviikko og Kipparifestivalen, utviklingen av kvendrakten og ikke minst mobiliseringen blant unge kvener, med musikk og scenekunst – det har blitt kult å være kven!
Organisatorisk samarbeid på tvers av grensene, ikke minst med tornedalingene, har utviklet seg sterkt, også om felles symboler og merkedager.
Og tildelingen i 2015 av St. Olavs orden til Terje Aronsen for hans kvenkultursenter, langvarige og omfattende arbeid for kvenene som folkegruppe hører utvilsomt også til rekken av gledelige hendelser, vel 30 år etter at han stod spissen for etableringen av den første lokale kvenforening – og i Ruijan Kaikus jubileumsår.

Men gjennom de 20 år Ruijan Kaiku har blitt utgitt så langt har kvenenes sti også vært tornefull. Det har gått langsomt med byggingen av institusjoner. I likhet med de andre nasjonale minoritetene i Norge har bevilgningene på statsbudsjettet vært beskjedne, og den statlige oppfølgningen som for eksempel rammekonvensjonen og språkchartret forplikter, har ikke vært proaktiv, noe Europarådets rapporter om Norge da også har observert i flere omganger. Ett felt er media, der det nesten er utrolig at de kvenske/finske radiosendingene fortsatt har om lag den samme sendeflate som da de ble igangsatt på 1970-tallet, og dertil sendt på et ugunstigere tidspunkt enn tidligere.

Den seiglivede «kvendebatten» har utvilsomt vært frustrerende for mange og også bidratt til uttappende ressursbruk, splid mellom nært beslektede grupperinger og gitt signaler utad som har skapt uklarhet og til dels forvirring om identitet, historie og samtidsrealiteter. Debatten har hatt to tematiske omdreiningspunkter. Det ene er spørsmålet om «det rette navnet», om «kven» er en historisk legitim betegnelse, der ett motargument har vært at det er et «utgruppe»-navn som kvenene sjøl ikke har brukt, men som de har oppfattet som  nedsettende.
Det andre er «kampen om språket», der motstandere av anerkjennelse av kvensk som eget språk hardnakket har hevdet at «kvensk språk» er en konstruksjon og at det dreier seg om finsk eller «gammelfinsk», med rot i nordfinske dialekter. Denne kampen har også dreid seg om skolen, der den har stått om undervisning i moderne finsk eller undervisning i kvensk eller begge deler. En grunnleggende forskjell i standpunktene synes å være at tilhengerne av riksfinsk i hovedsak legger vekt på pragmatiske forhold mens tilhengerne av kvensk også legger vekt på språk som kultur og identitet. Debatten har gått i bølger siden omkring 1990, særlig stimulert av bestemte hendelser, som anerkjennelsen av kvensk som språk og diskusjonen av navnet på Ruija kvenmuseum i Vadsø og planene om bygging av et nytt kvenmuseum i byen. Debatten viser også ulike grunnholdninger til moderne etnisk organisering, der enkelte avviser etnisitet som samfunnsfaktor og der også tolkningen av historien blir splittende – kampen om språket har også fortonet seg som en kamp om historien.
Et klart uttrykk for dette er boka Den finske arven, med den talende undertittelen En antologi om det finske Finnmark, redigert av Thor Robertsen og utgitt av Norsk-finsk forbund (2007). Flere nordnorske aviser karakteriserte boka som antikvensk. Ett utslag av debatten er at «kvener» og «norskfinner» nå er sidestilt i offentlig bruk, likesom taterne og sigøynerne også har fått alternative «bindestreks»-navn og blitt «slash-minorities» eller «parentesminoriteter» i strevet etter «korrekte» betegnelser.

Til de mer slitsomme sider ved den kvenske historien i de 20 år Ruijan Kaiku har eksistert så langt, hører også med etterlevninger av diskriminerende holdninger og ytringer av tvil om kvenene som folkegruppe, der sarkasmer og latterliggjøring hører med, kjente nedsettende virkemidler i denne typen diskusjoner. Med ujevne mellomrom dukker utsagn opp i offentligheten som «kvenene, finnes de, egentlig?», «kvenene, er de ikke bare en akademisk oppfinnelse?», «kvenene, er de ikke egentlig samer?» I slike utsagn ligger det også implisitt en avvisning av en realitet som mange opplever og som for lengst er anerkjent både av minoriteter ute i verden og av forskere, nemlig at identiteten kan være fleksibel, etnisk sammensatt og faktisk også «situert», dvs. at man føler seg vel i ulike sammenhenger og miljøer. Et eksempel på slike etterlevninger kom for få dager siden under Sametingets samling i Stortinget, der en representant stilte spørsmålstegn ved kvenene som legitim folkegruppe, om de var «enslags kvener».

Hvor har så Ruijan Kaiku være i dette landskapet gjennom disse 20 år? La meg kort trekke fram noen få observasjoner.
Det er ingen tvil om at avisa har vært et konsekvent, våkent og uredd talerør for kvenene, både på lederplass og i reportasjer. Det har derfor vært et viktig organ for den kvenske organiseringen og en våken samvittighet overfor myndighetene.
Men samtidig har det vært et særlig karakteristisk trekk ved avisa at den har gitt rom for alle grupperinger innen kvensk og norskfinsk aktivitet. Det er karakteristisk at avisa i sin «undertittel» definerer seg både som «Den kvenske avisa» og som «Kainulaisten ja suomalaisten lehti» og at språkene som brukes i avis er både norsk, kvensk og finsk – og dertil meänkieli og svensk. Fordelingen på hovedspråkene er om lag 50 prosent norsk (både bokmål og nynorsk) og om lag 25 prosent kvensk og 25 prosent finsk; de øvrige språkinnslagene er ikkje regnet på.
Trolig er Ruijan Kaiku enestående i sitt språklige mangfold.

Dernest vil jeg trekke fram som nok et karakteristisk trekk ved avisa at den har bidratt til informasjon om og brobygging mellom alle de beslektede folkegruppene i Norden og i det østersjøiske området, med interessante reportasjer og nyheter om tornedalingene, karelerne, vepserne og baltiske folkeslag. På dette området har avisa i stor grad drevet folkeopplysning samtidig som stoffet har gitt gjenkjennelse og samhørighet på tvers av grenser og folkegrupper.

Det gjenstår så å gratulere Ruijan Kaiku med de første 20 år og ønske alt vel for de neste 20, med et særlig ønske om at kampen om overlevelse og om nødvendige ressurser ikke skal bli så tøff som i de første 20 år!