Opplever ny stolthet over morsmålet

Randi Persen i Bugøynes angrer på at hun ikke lærte datteren Pia Lane og de andre barna sine sitt finske morsmål. 
(Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

– I løpet av 60-tallet ble det slik at vi snakket norsk med barna og bikkja, sier Randi Persen. Mammaen til kommisjonsmedlem Pia Lane er overrasket over hvor mye datteren egentlig fikk med seg av det Bugøynes-finske språket i oppveksten.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Tidligere var kvenbegrepet nærmest et skjellsord i mange bygder rundt Varangerfjorden, også i Bugøynes. Fortsatt er det mange av bygdefolket som reagerer på ordet kven og begrepet kvensk.
– Noen sier at «kven» er et skjellsord, men for meg så er det ikke det. Ikke nå lenger, i alle fall. Pia har jo forklart meg mye om kvenbegrepet og historien, sier Randi Persen, moren til lingvistprofessor og sannhetskommisjonsmedlem Pia Lane.

Føler seg finsk
Selv om Randi har trådd sine barnesko i Bugøynes, sier hun at identiteten hennes føles finsk.
– Jeg føler nok at jeg er mest finsk, men kanskje det er feil? Jeg er jo født i Norge og bor jo her, men jeg føler sterkt at jeg har mine røtter fra Finland, sier hun.
– Men kaller du morsmålet ditt for finsk eller kvensk?
– Jeg tror nok det er kvensk det jeg snakker, bare at vi her i bygda kaller det for finsk, sier hun og forklarer;
– Vi har jo ikke samme dialekt som de i Porsanger, det har jeg jo skjønt etter å ha lest Ruijan Kaiku nå i to år. Det er ikke det at det er vanskelig å forstå det kvenske språket, men jeg reagerer på at det er mange ord som ikke er likedan som det vi sier her. Blant annet er mange av deres ord kortere i endingene enn her. Likevel er det mye nærmere vår finsk enn det standard finske. Men jeg synes uansett at våres finsk er finere. Sikkert fordi jeg er vokst opp med det, smiler hun.

 

 

Hverdagsspråk
I dag er det mest de eldre som snakker finsk i hverdagen.
– Noen av de yngre har jo lært finsk på skolen, men jeg tror ikke at de bruker det til daglig, sier Randi som selv bruker språket så ofte hun kan. Hver dag.
– Jeg har jo flere her som jeg bare snakker finsk med, sier hun.
Siden Randi bruker mer finsk enn norsk i det daglige, føler hun seg ikke alltid like trygg når hun vet at hun kun kan bruke norsk.
– Jeg synes det kan være litt skummelt hvis jeg for eksempel skal inn på et offentlig kontor, og vet at jeg bare kan snakke norsk fordi de ikke skjønner finsk. Når man har snakket mye finsk så går det norske litt i glemmeboken fordi man mister treningen i å bruke det språket, sier hun.

Snakket norsk til barna og bikkja
Randis datter, Pia, lærte ikke finsk i oppveksten. Derfor ble moren svært overrasket over at hun etterhvert valgte å studere språket, og nå er professor i lingvistikk og i tillegg medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen.
– Vi snakket aldri finsk med ungene hjemme, fordi vi tenkte at de ikke ville få bruk for det. Selv om jeg og mannen min snakket finsk med hverandre, gikk det bare i norsk når vi snakket med barna og til hunden, så jeg var jo litt skeptisk til om hun ville klare å lære seg språket, men det har jo gått veldig bra, smiler moren.
Pia bedyrer at selv om foreldrene ikke snakket finsk til henne, så skjønte hun det meste av voksenpratet hjemme.
– Jeg forsto mye av det som ble sagt, og det gjorde broren min også, men han holdt det hemmelig i flere år at han forsto kvensk. Han ville ikke røpe det siden alle hemmelighetene til de voksne ble fortalt på kvensk, ler Pia.
– Jeg mistenkte jo at de begge to forsto det vi snakket om, fordi jeg så jo at ørene deres sto på stilk når vi voksne snakket, ler Randi med.

 

 

Tilfeldigheter
Pia røper at det egentlig var litt tilfeldig at hun tok tak i språket. Hun tok et semesterevne i finsk ved universitetet i Tromsø, mest for å hindre at renta på studielånet ikke skulle løpe. Så begynte hun etterhvert å studere lingvistikk, språkvitenskap, ved universitetet i Oslo.
– Da vi hadde om flerspråklige samfunn brukte jeg så ofte Bugøynes som eksempel at professoren vår til slutt oppfordret meg til å dra tilbake og ta utgangspunkt i Bugøynes-finsk i hovedoppgaven min. Etter mye om og men så lot jeg meg overtale til det. Selv om jeg ikke så det selv helt da, mente hun at jeg hadde en gullgruve i Bugøynes-finsken, og nå ser jeg jo det, sier Pia.

Utfordringer
I begynnelsen var det litt vanskelig for Pia å få sambygdingene til å snakke om og på finsk til henne.
– De var jo ikke vant til å snakke finsk til meg, bare norsk, så det var ikke så lett å få folk til å bytte språk, sier hun.
– Jeg har bestandig hatt veldig god passiv forståelse av språket, så jeg forsto jo alt de sa, men selv snakket jeg standardfinsk på grunn av de finskkursene jeg hadde tatt. Det fikk jeg litt reaksjoner på, og jeg opplevde faktisk at de eldre her mente at de ikke snakket godt nok finsk. Og det var jo bare tull, for de snakket jo mye bedre finsk enn meg. Etterhvert lærte jeg meg å innlede intervjuene og samtalene med lokale ord og begreper på «Bugøynes-finsk», og da gikk det lettere å få folk til å snakke finsk til meg, minnes Pia.

Språklige rariteter
I og med at Bugøynes i generasjoner har vært en relativt avskjermet bygd, finnes det ulike begreper og språklige rariteter her som en ikke finner så mange andre steder.
– Alle steder har jo sine språklige rariteter, og her i Bugøynes har vi det både på finsk og norsk. Når vi snakker norsk har vi for eksempel ord, uttrykk og lånord som kommer fra finsk eller kvensk. Blant annet hvis man mistet ting og var litt klossete, så sa man «häpläkynset». Et veldig artig ord, ler Pia.
Kommisjonsmedlemmet røper at hun selv også har brukt kvensk som «hemmelig språk». En gang diskuterte hun brettspilltaktikk på kvensk med ei venninne slik at de andre motspillerne ikke skulle forstå.
– De sto jo ikke i reglene at det ikke var lov til å snakke på kvensk, så man kan jo ikke si at det var juks, unnskylder Pia seg med glimt i øyet.

 

 

Føler seg ikke fornorsket
Pia Lane var svært spent da hun møtte sambygdingene sine i rollen som medlem av Sannhetskommisjonen tidligere i høst.
– Det er nok mange som her ikke helt forstår hva denne kommisjonen egentlig skal gjøre, så nå håper jeg at vi klarer å forklare folk godt nok hva vi er ute etter og hva vi er. Vi er jo ute etter følgene av fornorskingen, men hva er egentlig fornorsking? Bare innad i kommisjonen har vi brukt lang tid på å diskuter det, så jeg skjønner jo at det er vanskelig for andre å skjønne det også, sier Lane.

På spørsmål om hun har kjent fornorskingen på kroppen gjennom oppveksten, svarer mamma Randi nei.
– Jeg har aldri blitt nektet å snakke finsk i skolegården, men på den tiden tror jeg at de fleste ungene uansett snakket norsk i skolegården. Sannsynligvis fordi læreren også var ute med oss i friminuttene, og kanskje man ikke turte å snakke finsk da siden lærerne snakket norsk, tror hun.

 

Klart språkskille
Både gjennom forsker- og datterøyne ser Pia Lane at følgene av fornorskingen på mange måter kan ha være litt skjult. Hun mener at et viktig poeng er at folk på midten av 60-tallet valgte å ikke snakke finsk til barna sine i Bugøynes.
– I løpet av noen få år så begynte nesten alle her å bare snakke norsk til barna sine. Egentlig så er jo det et veldig rart valg. I flere familier så ser man også språkskiller som går midt i en søskenflokk, der foreldrene snakket kvensk eller Bugøynes-finsk til de eldste barna, og så kun norsk til de yngre, forteller lingvisten.

Hun forklarer fenomenet med at en av flere ulike grunner fikk inntrykk av at morsmålet ikke var et like godt språk som norsk, og at det derfor ikke er så overraskende at foreldrene ikke valgte å bruke det.

– Kanskje man hadde fått høre at dette ikke var et ordentlig språk og at ungene ikke ville få bruk for det, sier hun.

Sårt punkt
Så hvorfor valgte egentlig Randi å ikke snakke sitt eget morsmål til sine barn?
– Jeg tenkte at siden alle de andre ungene her snakket norsk, så ville heller ikke barna mine få bruk for det kvenske. Derfor valgte vi å snakke norsk til ungene, sier hun.
Persen innrømmer at hun har kjent mye på dette valget i etterkant, og på spørsmål om hun har angret på at hun ikke snakket finsk med barna sine så svarer hun bare «ja». Det er tydelig at dette er et sårt punkt som det er svært vanskelig å snakke om.
– Vi trodde vi gjorde barna en tjeneste ved å bare snakke norsk til dem, men nå ser jeg jo at jo flere språk man kan des rikere er du. Det er ganske trist å tenke på nå, og jeg er sikker på at jeg ville valgt annerledes i dag, sier Randi som i dag prøver så smått å ta opp den kvenske tråden med sine barnebarn, blant annet ved å lære dem å telle på kvensk.

 

 

Hadde ikke troen på eget språk
Som voksen har Pia Lane tenkt mye på hva det gjør med et samfunn når den eldre generasjonen snakker med sine barnebarn på et språk de kanskje ikke helt behersker. Heller ikke Pia har valgt å snakke kvensk med sine barn.
– Hadde jeg den gang ungene mine var små visst det jeg vet i dag, så hadde jeg helt klart snakket kvensk med dem. Men jeg hadde ikke begynt å studere språkvitenskap da jeg fikk barna mine, så jeg visste ingenting om flerspråklighet. Dessuten trodde jeg ikke at jeg kunne språket godt nok til å snakke kvensk med mine barn, men det var jo egentlig bare tull. Det jeg egentlig trengte da var at jeg selv bare ble vant til å bruke det språket jeg hadde, for grammatikken og alt lå jo i meg. Jeg manglet bare troen på meg selv, forteller hun.
Hun forteller at barna som i dag er 18 og 22 år, er svært interesserte i sin bakgrunn, og de skal også ha uttrykt en følelse av tap over å ikke kunne snakke med bestemoren på hennes morsmål.
– De opplever det som litt sårt, sier Pia. Nå tenker hun at hun vil snakke kvensk med sine barnebarn, når hun etterhvert blir bestemor.
– Det vil jeg gjerne gjøre!