Avdelingsdirektør for språkavdelingen i Sametinget, Risten Turi Aleksandersen, beklager noen av formuleringene, men står fast i saka. (Kuvat: Åse M.P. Pulk/Sametinget (innfelt foto) og Liv Pedersen/Altaposten)

 

Hevder det ikke er framlagt dokumentasjon om bruk av de foreslåtte navna av folk på stedet, eller med næringsmessig tilknytning til stedet.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Sametinget har i et skriv til Språkrådet bedt om at de skal trekke de igangsatte kvenske navnesakene for Karasjok og Kautokeino.

De viser blant annet til lovverket når de hevder det ikke er grunnlag for å fastsette kvenske navn på disse stedene, som de også mener er utenfor de kvenske områdene.

I brevet omtales de kvenske stedsnavna som «forkvensket» og «konstruerte.»

Les saken her: Sametinget setter seg på bakbeina

Ruijan Kaiku har vært i kontakt med avdelingsdirektør for språkavdelingen i Sametinget, Risten Turi Aleksandersen, blant annet for å høre hva Sametinget definerer som «kvenske områder.»

Vi har også spurt hvor mange kvener de mener det må være i de aktuelle områdene, for at det skal være nok i sakens anledning.

Formulerte seg feil

Aleksandersen svarer at tilbakemeldingen til Språkrådet tar utgangspunkt i formålet med stedsnavnloven.

– I følge stadnamnlovas formålsparagraf er hensikten med loven å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner og fastsetter noen krav til skriftliggjøringen av navnet, sier hun, og viser igjen til at man tar utgangspunkt i stedsnavn som brukes av folk som bor fast på stedet eller har næringsmessig tilknytning til stedet.

– For å kunne fastslå dette må man vise til dokumentasjon på bruk av stedsnavnet. I sakene om kvenske stedsnavn for Kautokeino og Karasjok er det heller ikke fremlagt noe dokumentasjon om bruk av de foreslåtte kvenske stedsnavn av folk på stedet eller av folk med næringsmessig tilknytning til stedet.

Videre sier Aleksandersen at den samiske stedsnavntjenesten heller ikke kjenner til noen dokumentasjon på bruk av kvenske navn i de aktuelle kommunene.

– Av den grunn har vi påpekt at vi mener at stedsnavnloven ikke åpner for å reise stedsnavnsak for Karasjok og Kautokeino.

Når det gjelder setningene om «kvenske områder» og områder der det ikke er kvener, sier Aleksandersen at de ser at formuleringene kom ut feil.

– Det beklager vi og vi kommer til å rette opp dette overfor Språkrådet.

Kravene i loven

Ruijan Kaiku ønsket også svar på om Samisk stedsnavntjeneste mener man ikke skal ta vare på de kvenske stedsnavna på steder der det ikke finnes kvensktalende lengre, all den tid kvensk er et av Europas mest truede minoritetsspråk.

Videre spurte vi Aleksandersen om Sametinget, med begrepet «forkvenskede navn» og setningen om at de ikke kan «se at det er noen navnefaglig grunnlag for å konstruere navn», mener at Språkrådet har konstruert navnene som er tilrådd.

På det svarer avdelingsdirektøren slik:

– Det å ta vare på navn som språklige kulturminner er formålet med loven. Fordi både kvensk og samisk er lite brukt skriftlig har man i loven også vektlagt at muntlig bruk skal vektlegges. Så er det også et krav om at navnet skal være brukt av folk på staden, gjentar hun.

Hun sier at Samisk stedsnavntjeneste ikke mener at man ikke skal ta vare på stedsnavn, men at de som forvaltningsorgan må forholde seg til loven.

– Loven åpner ikke for stedsnavnsaker der man ikke kan dokumenter bruk av stedsnavn av folk på stedet eller folk med næringsmessig tilknytning, sier hun, og legger til:

– Det skjer dessverre at både Samisk stedsnavntjeneste og Språkrådet ikke kan tilrå bruk av samiske eller kvenske stedsnavn fordi dokumentasjonen mangler. Det er ikke det samme som at det ikke finnes navn, men at kravene i loven ikke er oppfylt.

En beskyttelse

Aleksandersen minner om at kravene i loven er satt nettopp for å unngå konstruering av navn, noe som ifølge henne var vanlig i tidligere tider, sier hun, og viser til at norske navn ble konstruert til fordel for samiske stedsnavn.

– Det er også en viktig beskyttelse av stedsnavn fordi loven sier at for eksempel et samisk stedsnavn ikke trenger å få et norsk eller et kvensk navn dersom det ikke har vært brukt et slikt navn av folk på stedet.

– Jeg tenker at vi i Samisk stedsnavntjeneste i vårt brev har påpekt hva formålet med loven er med tanke på krav om dokumentasjon og at som forvaltningsorgan må både Samisk stedsnavntjeneste og Språkrådet forholde seg til dette, avrunder avdelingsdirektøren.