Kulturskolelærer Line Evensen pekte på fargene mens barna sang «färilaulu.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Kulturskolen markerte Kvenfolkets dag ved å samle alle barnehagene til en felles, kvensk aktivitetsdag på kultursenteret.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Det er torsdag 14. mars og to dager til Kvenfolkets dag. Klokken er akkurat passert 10 på formiddagen, og på idrettshallen i Talosvankka/Olderdalen er det liv og latter.
Kåfjord kulturskole har nemlig invitert alle barnehagene i kommunen på besøk denne dagen, det vil si barnehagene fra Olderdalen, Pirttavaara/Birtavarre og Olmavankka/Manndalen. Før dagen er omme, skal barna få lære litt mer om kvensk språk, kultur og historie.
Tervettulemaa
På vei inn til sosialrommet, der det faglige opplegget starter, går alle barna på en rekke. Mange av barna er opptatt av å balansere langs en strek på gulvet samtidig som de går, den ene foten foran den neste, mens de synger dippi, dippi, dippi, do.
På rekke og rad og langs en strek. Alle er med. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Etter hvert som alle kommer seg inn, får de beskjed om å sette seg i ring på gulvet. De voksne sitter også i ringen.
– Tervettulemaa kaikile. Er det noen som husker Tervettulemaa-sangen?
Det er kulturskolelærer og primus motor bak kvensk språkdusj, Line Evensen, som ønsker velkommen og spør. Og barna responderer med et kollektivt og entusiastisk «jaaa.»
– Da synger vi den, sier Evensen.
– Tervetulemaa, nyt met alama. Hyvvää aamuu sulle, ja hyvvää aamuu mulle. Tervettulemaa, nyt met alama, synger barna. Melodien kjenner de fleste, den tilhører nemlig «Bæ, bæ, lille lam.»
«Färilaulu» ja «Musta tullee»
På veggen bak seg har Line hengt opp noen figurer i ulike farger. Hun peker på den første og sier «keltainen.» Den neste er «punainen.»
Plutselig er de i gang med neste sang. Og det synges av full hals: Keltainen, punainen, sininen ja musta. Keltainen, punainen, sininen ja musta. Nelje fiinii färrii, nelje fiinii färrii. Keltainen, punainen, sininen ja musta.
Alle ungene har hørt den før. De kvenske fargene kan de. Og fargesangen, Färilaulu, har de lært i forbindelse med Kielitruisku (kvensk språkdusj), som er et ukentlig tilbud i Kåfjord-barnehagene, også det gjennom kulturskolen.
Det er tid for neste vers og fire nye, fine farger:
Vihrinen, pruuni, oransi ja valkee. Vihrinen, pruuni, oransi ja valkee. Nelje fiinii färrii, nelje fiinii färrii. Vihrinen, pruuni, oransi ja valkee, synger de videre.
Så er det tid for en «Haien kommer»-inspirert lek.
Det blir fart i mange småføtter når «Musta» er i hælene på dem. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Barna deles inn i grupper, og fordeler seg på seks ulike «hus» rundt om i lokalet. Hver av gruppene får sin egen farge. I midten av alle husene bor «Musta» (svart). Musta roper på de andre fargene, én etter én. Barna kommer så ut i rommet når de hører sin farge.
De sirkulererer rundt Musta, som plutselig roper «Musta tullee.»
Da løper barna i hui og hast tilbake til sine hus. Og de som blir fanget, blir boende hos Musta og blir med på å fange de øvrige barna i neste runde.
Så snart leken er over trasker alle barna over til det nyrenoverte Kultursenteret som Kåfjord kommune, ifølge Framtid i nord, har brukt over 12 millioner på å pusse opp. Det ligger like ved idrettshallen. Bare noen meters gange.
Vinttikaivo ja tahko
Med så kort avstand er det ikke nødvendig for barna med full påkledning. De fleste tar bare hetta til kjeledressen over hodet, og lar dressen henge løst over ryggen. Andre tar den bare under armen, mens noen bare sleper den med seg.
Det er ett fett hvordan man frakter en kjeledress når man bare skal vandre utendørs noen få meter. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Inne på kultursenteret er det flere voksne som tar barna imot. Kulturskolerektor Siw Adolfsen er en av dem. Hun hjelper til med å stable ungene bortover den forholdsvis smale korridoren, i retning kunstverkstedet, for å få plass til alle.
Her får de en slags intro, før de blir delt opp i to ulike grupper.
Line viser fram bilder og snakker litt om dem. Barna følger ivrig med. På det ene bildet er det en vinttikaivo (vippebrønn). På den neste en paakariuuni (steinovn). Så en tahko (slipestein), hyysikkä (utedo) er med, og et hirsitalo (laftet hus). Og mye mer. Typisk kvenske saker, med andre ord.
Vinttikaivo eller vippebrønn. Det er lett å tenke seg at det er noe de færreste i rommet har altfor mye erfaring med. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Bestefar stod kanskje med kniven ved slipesteinen. Så dryppet det litt vann ned. Så holdt han bladet på kniven ned mot slipesteinen. Line peker og forteller.
– Er det et blad? Man kan jo ikke skjære med et blad, sier et av barna.
– Det er ikke et blad som bladene på trærne, men det kalles for et knivblad, eller bare et blad, forklarer Line.
Kivikylä
Barna deles så inn i to ulike grupper. Den ene går inn på biblioteket. De setter seg godt til rette i et lite amfi midt i lokalet. Barn og voksne om hverandre.
Bibliotekar Arne Steinnes er på plass. Han setter i gang filmen. Det er klart for Kåfjord-premiere på Kivikylä (steinbygda), den ferske, kvenske animasjonsfilmen fra Siivet. Noen av ungene vil gjerne holde en kosebamse fra bamsekassen. Det kan jo plutselig bli litt skummelt, hvem vet?
Det er trygt og godt å holde en kosebamse, omså bare i tilfelle filmen blir litt skummel. (Kuva: Line Evensen)
Den andre gruppa går med Siw inn til kunstverkstedet. Deretter er det tid for mat. Det serveres tradisjonell lapskaus. Etter det bytter gruppene lokasjon med hverandre.
Inne på kunstverkstedet får ungene tildelt hver sin plate av papp, og en haug med ulike materialer er tilgjengelig, som de kan sette sammen til noe. De får lov til å bygge akkurat det de vil ha på plata.
– Hva er det du lager?
– Jeg lager et fjøs og en sau. Og nå skal jeg lage ulla, forteller Amanda.
– Hvorfor lager du med ull?
– Fordi kvenene og samene skal få ull til å strikke klær og slike ting, sier hun.
– Det blir veldig fint, det du lager.
– Mhm.
Amanda lager en sau, og ulla er viktig, slik at kvenene får seg klær. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun er muligens en av de som har latt seg inspirere av bildene de fikk se da de ankom.
Lammas ja härkä
Det som skjer inne på kunstverkstedet denne dagen kalles prosessorientert kunst. Det forteller kulturskolerektor Siw Adolfsen.
– Vi har latt oss inspirere av kvensk byggeskikk og kvenske historier. Og nå jobber barna med tremateriale, naturmaterialer og litt papp, sier hun.
Siw Adolfsen går fra den ene kunstneren til den andre med sine hjelpende hender. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun har registrert at det lages litt av hvert, spesielt husdyr og fjøs er populært. Men også andre ting:
– Jeg så at noen hadde laget en lekeplass også, sier Adolfsen.
Kongler er ypperlig når man skal lage keituri (geit), lammas (sau) eller lehmät (kyr). Sauene må ha ull, og da er bomull kjekt å ha. Og härkä (oksen) må ha horn.
Fyrstikker er perfekte til å lage føtter og horn med:
En ordentlig okse må ha horn. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Noen lager noe som kan minne om en vippebrønn. Og noen lager et monster.
