Hilja Huru, Ruijan Kveniliiton johtaaja. Foto: Tiia Grøn

 

Frykt for å bli oversett og overkjørt – dette har preget en del kommentarer fra kvensk hold i arbeidet med sannhets- og forsoningskommisjonen. Vi kvener har gode grunner til å forvente akkurat dette. Rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten fyller i år 20 år. Reidun Mellem som var leder for NKF – RK i 1997-2001 har fortalt hvordan den norske regjeringa holdt kvenene helt utenfor prosessene rundt rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten. Tidligere leder Terje Aronsen har fortalt om hvordan de kvenske lederne forventet å ha en diskusjon om nivå 2 eller 3 for kvensk språk i 2005 da kvensk endelig kom inn under pakten og ble anerkjent som et eget språk, men ble heller informert om at det ble nivå 2 og ferdig med det. I dag har vi eksemplene med målrettet plan for kvensk språk som ble lansert i 2018, det årlige kontaktforumet for nasjonale minoriteter i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, møter med NRK om nedlegging av det kvenske radiotilbudet – alt kan beskrives som skinnprosesser, noe å skrive i sine rapporter til Europarådet eller andre. Noen reell mulighet til påvirkning har det kvenske folket ikke hatt.

Prosessen rundt Sannhets- og forsoningskommisjonen markerer et skifte. De kvenske stemmene har blitt hørt. Vår saklighet og våre velbegrunnede argumenter har blitt møtt med respekt, forståelse, har blitt lyttet til og ikke minst – en stor andel av våre innspill har blitt tatt hensyn til. Presidentskapet har ført en god prosess innenfor de rammene som ble gitt av Stortinget. At de kvenske organisasjonene ikke fikk et rødt øre til denne prosessen, hvor reelle kostnader er i hundretusenkronersklassen, det er Stortingets ansvar.

Et viktig punkt i innspillene fra NKF – RK har vært at kvensk representasjon skal sikres i arbeidet de neste fire årene. Vi har fremmet ideen om en referansegruppe i tillegg til selve kommisjonen, bredt sammensatt av kvener og samer fra alle våre områder, mennesker med opplevelser fra forskjellige faser av fornorskningen helt frem til dagens unge som lever med ettervirkningene av politikken i familie og samfunn. Kommisjonen er nå av Stortinget pålagt å jobbe i nært samarbeid med kvenske miljøer. Når det gjelder sammensetningen av selve kommisjonen har NKF – RK vektlagt fagligkompetanse og bred kunnskap om kvenske forhold fremfor alt. Ønsket fra NKF – RK har vært at kommisjonen ikke skal preges av politikk. En sannhets- og forsoningskommisjon med medlemmer som først og fremst er opptatt av seg og sine vil ikke være navnet verdig. Derfor har faglig kompetanse vært løftet frem som viktigst i våre innspill. Samerettsutvalget påpekte i 1984: «Kvenkulturen står i en større fare for utslettelse i Norge enn den samiske.» Dette er ikke noe mindre sant i dag. Kommisjonenes medlemmer må kunne løfte blikket og erkjenne det faktiske bildet uten at de er bundet til en politikk eller en organisasjon ettersom en av hovedoppgavene deres er å foreslå tiltak for videre forsoning som kan «skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen».

Arbeidet frem mot vedtaket i Stortinget 14. juni 2018 har vært en fantastisk reise, og jeg vil oppfordre alle til å lese listen med saksområder i NKFs innspill datert 30. april 2018 som er vedlegg til innstillingen. Dette er oppsummeringen av alle innspill vi har fått og alle åpne møter vi har arrangert. Dette er de kvenske stemmene. Hver og en unik med uvurderlige historier. Jeg vil med dette takke alle som har åpnet seg, som har fortalt sin historie og som har delt sine tanker. Og det er så mange flere stemmer der ute, stemmer som har tiet altfor lenge. Det fulle omfanget av hendelser og konsekvensene av denne mørke politikken som ble ført mot vårt folk, vår kultur og vårt språk vil avdekkes i årene som kommer.

De kvenske stemmene skal og vil bli hørt. De 12 som utgjør kommisjonen skal sørge for dette: Pia Lane med spisskompetanse på prosesser rundt kvensk språkrevitalisering, med kulturstudier og antropologiske metoder i sin forskning på kvenske problemstillinger. Ivar Bjørklund med kvensk kulturkunnskap og med innblikk i eiendoms- og bruksrettighetsproblematikken i Nord-Troms. Einar Niemi har bred erfaring med forskning på kvensk historie, også fornorskingshistorie og «den finske fare». Per Oskar Kjølaas som fremmet både det kvenske og samiske i kirka da han var biskop. Statsviter Anne Julie Semb med forskningsinteresser innen minoritetsspørsmål, nasjonale minoriteter og menneskerettigheter. Ketil Zachariassen har engasjert seg for kommisjonen som fagmann innen urfolks og minoritetshistorie. Aslak Syse er et spennende valg med kompetanse både innen jus og helsefag. Sammen med Håkon Hermanstrand, Anne Kalstad Mikkelsen, Marit Myrvoll, Liv Inger Somby og Dagfinn Høybråten som leder og med tyngde og evne til å få folk til å jobbe godt sammen, har vi forhåpninger om en god prosess og et godt resultat. Det er bare å gjøre seg klar til fire år med sterke historier og et stort steg mot forsoning, mot anerkjennelse av uretten og mot et klarere og mer nyansert bilde av dette som har hatt så store konsekvenser og satt så dype spor i vårt folk.

Hilja Huru, Ruijan Kveniliiton johtaaja