Sannhetsrapporten rett rundt hjørnet: «Lov å håpe, men forventningen er lav»

Bjørnar Seppola krysser fingre for at det kommer noe godt ut av rapporten for kvener og norskfinner. Til venstre et stemningsbilde fra Kvenskfinsk musikktreff i Skibotn i 2017. (Foto: Privat)

 

Hvis ikke staten tar nordfinsk språk og kultur med på lag, vil kvensk i Norge dø ut, advarer Bjørnar Seppola.

 

Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Bjørnar Seppola har tidligere ledet Norske kveners forbund, i dag leder han Kvensk Finsk Riksforbund. Vi spurte veteranen om hans tro på Sannhetskommisjonen og den rapporten som snart kommer.

– Jeg har ingen store forventninger. Det ene er sammensetningen, den er for dominert av samiske interesser. Vi fikk ikke plass til de kvensk/finskspråklige. Så jeg regner med at de vil forsterke den rådende politikken hvor man skal bakke opp om det samiske samfunnet, sier han.

Noen å prate med

Det andre han viser til, er vinklingen. Folk ble bedt om å fortelle sin historie, men det man gjerne vil høre, er lidelseshistoriene.

– Men kvenfinnene har ikke vært så opptatt av å gå inn i en stakkarslig rolle. At det skal være så synd på oss. Vi har vært mer opptatt av næring og framtid, sier Seppola.

– Eget kventing, hva tenker du om det?

– Den viktigste utfordringen for den kvensk-finske saken, er å lære seg språket og bygge opp språket. Et kventing vil bli mer administrativt rettet, og ikke så opptatt av språkspørsmålene.

– Mange tenker at det er viktig å krangle om det skal være kvensk eller finsk man skal begynne med, men det viktige er at vi må ha noen å prate med, sier lederen, som viser til det trasige faktum at han må til Finland for å få pratet gamlespråket. Hjemme leser han både finske og norske aviser, slik hans foreldre og besteforeldre gjorde. Skibotn, sier han, var den siste bygda i Troms hvor all bibellesning på skolen foregikk på finsk. Helt fram til 1929.

– For meg er det kvenkulturen. Å kunne lese og snakke språket, sier han.

En avsporing

Seppola minner om oppdraget, som han anser ikke er å bygge institusjoner, men å få kulturen oppe og gå. Der må kreftene konsentreres, mener Seppola, som i stedet for former for kventing har foreslått en felles møteplass. Altså et formelt møteorgan for alle kvener, norskfinner og skogfinner, alle kvenfinner. Derimot har han mindre tro på et stort opplegg med eget ting og eget valgmanntall. Det, mener han, er en avsporing fra hovedmålet. Som altså er å få språket og kulturen vitalisert.

– Du mener at kulturen er viktig?

– Ja. Men vi ønsker oss tilbake til kulturen slik den var da språket var det sentrale. Når språket kommer på plass, vil også de andre delene av kulturen komme på plass.

Eksempler på hvordan framtida ikke bør bli, sier han, er kvensk teater som spiller på norsk. Og kvensk musikk som er norsk musikk. Eller at kvener og kvensk språk – er nordmenn som snakker norsk med noen fraser på kvensk.

– Er det da feil å ha et kvensk teater som blander, noe på norsk og noe på kvensk?

Bukken og havresekken?

– Nei, det mener jeg ikke. Teateret må være bevisst sin rolle, som er å vekke interesse for den kvenske saken. Målet er å komme videre. Den kvenske kulturen må ikke bli en kultur hvor vi snakker norsk og har noen kvenske replikker i tillegg. Målet for kulturen må være å bli tospråklig, sier lederen. Kventeaterets største utfordring er at publikum hverken forstår kvensk eller finsk. Hva med samspillet mellom scenen og salen når det i framtida skal spilles på kvensk/finsk, spør Seppola seg.

– Kvensk melodifestival, hva tenker du om det?

– Miljøet er nok for lite ennå, til å komme opp på et sånt nivå. Vi har ikke kommet langt nok, og det aller meste av den kvenske musikken i dag har ikke det tonespråket som var i den kvenske kulturen. Den er for mye preget av norsk.

 

«Den kvenske kulturen må ikke bli en kultur hvor vi snakker norsk og har noen kvenske replikker i tillegg.»

– Bjørnar Seppola

 

Seppola må sies å ha erfaring om emnet. I seks år på rad har de arrangert kvensk-finsk musikkfestival i Skibotn, for noen tiår siden samlet han inn kvensk-finsk musikk og overlot en samling på 350 melodier til museet. Og han ga ut bok og plater. Rådet, sier han, er å se mer til musikktradisjonen i Tornedalen og nord i Finland.

– Økonomi. Tror du at kommisjonen gjør at kvenene får mer penger fra staten?

Avlat og småpenger

– Det som har vært problemet, er at vi er underlagt samisk statssekretær. Det blir litt bukken og havresekken når budsjetter for kvensk først skal godkjennes i den avdelingen. Løsningen er at vi får egen avdeling, eller egen statssekretær.

– Men hvis man nå får mer penger, hva bør de brukes til?

– Språket. Å komme i gang med språkbarnehager, slik man lyktes med i Enare-området. De hadde budsjettramme på 35 millioner, på det prosjektet alene. Da nytter det ikke som vi gjør her i Norge, å klatte på en tusenlapp her og der, sier Seppola, som betegner den tilsvarende norske satsingen som avlat, småpenger og så latterlig lite at det nærmer seg en vits.

– Språket, sier du. Tror du at kvensk blir løftet til nivå 3 i den europeiske språkpakten?

– Jeg tror ikke det har så veldig stor betydning om det blir løftet eller ikke. Det er en forpliktelse, det er riktig, men det avgjørende er om man virkelig vil satse med de summene som trengs, sier Bjørnar. De summene, sier han, er betydelig større enn det som brukes i dag, og i det lyset sier han seg skeptisk til at så vil skje.

Radikal omlegging

Et innspill fra Kvensk Finsk Riksforbund til kommisjonen, er å tilby språket til de som føler de har mistet det, via tilbud om frikjøp fra arbeid i fem, seks år for å lære språket for alvor og ikke bare på liksom. Opplæringen bør skje, etter individuelle programmer, i miljøer hvor språket snakkes, i Norge eller i naboland. De som tar imot tilbudet, klargjør lederen, vil da få erstatning for tapt språk. De som ikke tar imot, har i alle fall fått tilbudet og det vil i være en oppreising i seg selv, selv om de ikke lengre ønsker å ta fatt på arbeidet med å ta tilbake språket.

– I tillegg må barn av kvener/finner i Norge få et fullverdig tilbud i skole og barnehage. Du får ikke språket tilbake med en time i måneden, heller ikke med tre timer i uken. Det må mer til. Ungdom som mener de har blitt fratatt forfedrenes språk, må få samme tilbud som de voksne som mener de har mistet språket. Minst to års studier med lønn i miljøer hvor språket snakkes etter at de har tatt grunnskolekurset.

– Hvilke tiltak tror du Norge vil gjøre for å rette opp uretten?

– Med de erfaringer vi har hatt, tror jeg ikke de vil gjøre så mye. Det blir en krangel hit og dit, mest for å vri seg unna, sier han.

Magefølelsen få uker før rapporten er med andre ord dårlig. Seppola sier at det har gått for langt, kvensk språk i Norge har for få språkbrukere igjen. Også vedtaket om at kvener ikke lenger skal bruke finsk, mener han er et klart signal om avvikling av den kvenske kulturen. En kultur som tradisjonelt har bestått i at man leste og skrev finsk, men snakket kvensk dialekt, slik at nye finlendere automatisk ble en del av kulturen. Også forordningen om at finlendere må ha kommet til Norge før 1945 for å telle med i minoriteten, tror han betyr at kulturen dør ut.

– Hvis man da ikke legger om politikken radikalt. Noe jeg ikke tror det norske samfunnet er klar til å gjøre, oppsummerer Seppola.