Når Sathosi Tada reiser tilbake til Tokyo etter sine 2 år som gjesteforsker i Norge, tar han med seg mye kunnskap om kvenene. Dette garnet har han farget selv, og nå skal det bli sokker og lue. – Vinteren her er kald, jeg må kle meg ordentlig, sier han. (Foto: Arne Hauge)
Han farger sitt eget garn, foretrekker dempede jordfarger og trives på Kven-stua. Møt en japaner med stor sans for norsk natur og kvensk kultur.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Strikking er gøy, sier Satoshi Tada, som etter et snaut års opphold i Alta oppdaget fellesskapet hos Bodil Andersen, Line Kristensen og de andre i håndverksklubben og på Kvenstua. Der er han i dag fast medlem, og har til nå strikket seg en nyskapende og meget varm ullshorts. For tiden legger han to pinner i kors for et komplettert antrekk med hjemmestrikkete votter og lue. Alt sammen laget av ullgarn han selv farger. I kulører som er minst mulig «Pokemon.»
KURVEN FULL: Til Satoshi’s strikkerier går det særlig mye garn i lyse nyanser av brunt og aprikos.
– Jeg liker dempede farger, slik naturen lagde dem. Det har jeg skjønt at også kvenene tradisjonelt likte. Bodil og dem har fortalt masse om dem, og hvor flinke de var i håndarbeid. Nå er forresten vinteren på vei, og jeg trenger varme klær. Vinteren her er til og med kaldere enn lengst nord i Japan, sier Satoshi, vel inne i sitt siste skoleår som gjesteforsker ved Universitetet i Tromsø, Campus Alta.
Bomull verre enn sau
Til våren må Satoshi tilbake til Tokyo, men sier at dersom han fant seg jobb her oppe, ville han straks bestilt flybillett.
HÅNDVERKSKLUBBEN OG KVENSTUA: – Her har jeg lært å strikke, og samtidig fått vite masse om kvenene, sier Satoshi, som her ses sammen med sin tidligere norsklærer Junko Aoki, samt kvenstua og håndverksklubbens Bodil Andersen og Line Kristensen.
– Da ville jeg reist tilbake til Norge, og bosatt meg i Alta, sier japaneren, som hjemme i Tokyo lærer bort farging av ullgarn til barn og ungdom. Hans interesse for naturen er stor, og når han ikke farger garn, tørker han tang og fisk, høstet i fjæra og fjorden.
– Jeg vil lære mer om norsk natur, og eksperimenterer med å bruke ingredienser hentet fra naturen i fargingen av garn, sier han.
GRUNDIG I FAGET: Med norske råvarer og japansk metode nøster han seg fram til de fineste fargene for ull fra sau.
– Materialet jeg bruker er norsk, men metoden er like mye japansk. Det er mye som er likt mellom Norge og Japan i tillegg til garnfarging, sier Satoshi, som har bakgrunn mest i farging av bomull. Japan har lite sau, men desto mer bomull. Problemet er at bomull er mye vanskeligere å farge enn norsk saueull, sier han, og viser oss et blått bomullsklede han selv har farget og gitt mønster. Fargen på kledet er presis den samme som på kepen til damenes kvendrakt.
Lav ingen høydare
– Så langt har jeg farget garn med farge laget av kongle, mest orekongle, jeg har brukt kjuke, det er sopp fra trær og gir en dempet, aprikosaktig brunfarge, og jeg har brukt sopp fra bakken, sier han, og viser oss garn med merkelapper hvor det står giftslørsopp. Den slekten har et par meget giftige arter, men Satoshi sier at han har kontroll og at sokkene vil bli ufarlige å bruke.
FRA HARDT TIL MYKT: Knallhard sopp egner seg bra for fargingn av garn, bare man har rette framgangsmåten.
– Jeg har også samlet inn røtter fra krushøymugle og farget garn med den. Men fargen fra laven jeg samlet inn, ble ikke bra, sier han, og forteller at lav-innsamlingen foregikk i flere at de høyeste fjellene i området.
MULIG GIFTIG SOPP INTET HINDER: Blant slørsoppene finner vi flere dødelig giftige arter, til alt hell har Sathosi ingen planer om å spise dem, kun farge garn.
– Garn får en fin gulfarge hvis man bruker løkskall, sier han, på en gebrokken blanding av engelsk og norsk, med enkelte hurtige setninger på japansk når iveren vekker språkfrustrasjonen.
Må røre i gryta
For å øke fargeopptaket og lysektheten tar Satoshi i bruk noe som på fagspråket kalles beising. Han benytter seg mest av jernbeis laget av jern og eddik, samt alunbeis, og er nøye med temperaturen. Mellom 80 og 90 grader, og simre i 15 minutter, forklarer han, og viser oss norske og japanske bøker om farging og strikking med ullgarn. Han er stadig på kjøkkenet for å røre i gryta, det gir jevnest farge.
KONGLE OG KJUKE: En jordaktig duft sprer seg i Sathosis leilighet i Alta. Ulltråden fikk den rette fargen etter en runde i kjelen med olderkongler. I gryta til venstre ser vi biter av tresopp.
– Nå skal garnet oppi, sier han og legger i klypene med ufarget garn kjøpt på billigste måte i vanlig butikk. Straks likner det spaghetti, eller nudler, men gradvis blir fargen i vannet borte, sugd opp av ullgarnet.
– Jeg lærte meg å strikke på Kvenstua, det var i februar, sier han og viser oss halvferdige ullsokker, også disse i dempete «kvenske» farger.
Hørselshemmet barn
– Da jeg kom til Norge kjente jeg bare til samene. Jeg lærte fort at det fins en minoritet som heter kvener. Bodil har fortalt masse, og det har vært veldig interessant å lære om kvenene, sier han.
TING OG TANG: Japanerne er eksperter på tørket tang, spørsmålet er om tang fra den norske fjæra egner seg like godt. Satoshi måtte naturligvis prøve.
Hjemme hos familien sin i Tokyo har Sathoshi en hørselshemmet sønn. Han snakker en japansk dialekt av tegnspråk, og sier at farging av garn og bomull er en fin syssel for døve og hørselshemmede barn og ungdom. Han tar dem med ut i den japanske naturen, de plukker planter og annet som egner seg til farging, før prosessen fullhøres og barna får se resultatet. Fargingen kombineres med klatring, en annen flott aktivitet for hørselshemmede.
NORSK NATUR, JAPANSK METODE: Farging av garn og tøy bygger på samme gamle tradisjon enten man er japaner eller kven, og fargestoffene utvinnes av nesle, høymugle, sopp og mye annet.
– Skulle likt å flytte til Norge med familien min. Da skulle vi lært mer om naturen og om det kvenske, oppsummerer den driftige tokyoværingen.
ULLEN MIDDAG: Til garnfarging trenger du ufarget garn kjøpt i butikk, en komfyr med kjeler, pluss fargestoffer, beis, vann, dørslag og to spisepinner.
