Savnet etter mamma forsvinner aldri

«Våre formødre var kvener. Prosjektet vårt er å finne ut hvordan vi kan være kvener nå i dag», sier Ragnhild Margretha Mietinen Krüger. (Foto: Elina Kruukka)

 

Hun beskrives som en kvensk kunstner-underdog på vei opp og fram. Møt Ragnhild Margretha Mietinen Krüger (51) om morens bortgang, om Åsne-inspirasjon og språk-ros fra Anna-Kaisa.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg bruker å si at jeg sluttet å lage kunst da mamma døde. Og begynte igjen når pappa døde. I dag er det ikke noe dill, jeg er en hardtarbeidende kunstner, sier Ragnhild Margretha Mietinen Krüger.

Det var i 1995 at brå hjerneblødning tok livet av Åshild Josefine Taranger (født Mietinen), moren til da 23 år gamle Ragnhild Margretha. Datteren gikk på kunstskole, var fast bestemt på å bli kunstner, men noe i henne skar seg.

– Mamma var en inspirator. Det er hun forresten ennå, men noe skjedde med meg da hun døde. Det stoppet liksom opp. Jeg begynte på universitetet i stedet, ble sånn candmag-potet.

Ragnhild Margretha er fra 8056 Saltstraumen. Bodø kommune i Nordland. Bor i dag i Forsand i Rogaland og jobber som lærer på barne- og ungdomsskolen. Og på stedets kulturskole. Lesere husker henne nok som Taranger Krüger etter pappaen, bergenseren Egil Taranger, så hvorfor Mietinen Krüger?

– Nei, jeg har ikke skilt meg eller noe sånt. Mannen min er stadig fra Tyskland og heter Krüger og vi er fortsatt gift. Men da pappa døde i 2021 ble det fritt fram for meg å skifte navn, og i år tok jeg tilbake mammas etternavn.

Det var i tiden etter at faren døde, at hun igjen til å male bilder. Sier at hun på den tiden også tenkte mye på oldemoren. Det var, sier hun, som om hennes formødre ville være med henne, både i tankene og i malingen.

Formødre som til sist endte i Vestre Jakobselv, Finnmark. Oldemor Brita Stina var født Törmänen og senere gift med Juha Jakob Ahola, bare at han skiftet til Miettinen da han kom til Ruija. Ragnhild sier at det ifølge Samuli Paulaharju var fordi han ikke ville i det russiske militæret, og senere en gang forsvant den ene t-en og ble til Mietinen. Bestemoren het Elna Mietinen, opprinnelig Malmström via sine besteforeldre fra Tornedalen.

– Juha Jakob og Brita Stina er faktisk opprinnelsen til alle mietinenene i Norge. Jeg skiftet til Mietinen fordi jeg er stolt over å være kven, og fordi jeg er stolt av alt jeg har lært av mamma og bestemor. Jeg husker bestemor godt, fra da vi var på besøk i Vestre Jakobselv. De voksne satt ved kjøkkenbordet og snakket et språk jeg ikke forsto. Koste seg og drakk kaffe, og jeg forsto det ikke. Det var irriterende, og spennende.

– Du ble irritert, enda du var så liten?

– Liten? Bestemor levde kjempelenge. Hun døde i 2011.

– Lærte du noe kvensk av dem da?

– Noen få ord bare, fra mamma. Dem sugde jeg på som deilige karameller.

Byks til koronatiden. Rundt 2020-2021 da faren døde, mamma-knuten løsnet og kunsten igjen hev seg på henne. Den og det kvenske.

– Jeg visste ikke om den kvenske våren, men ble tatt av den. Den ble hovedsaken i kunsten min, følte at jeg ble en slags kvensk aktivist, sier Mietinen Kruüger, som apropos har styreverv i Västaruijan Kväänit, Bergen.

– Så under ett, hva er greia nå?

– At jeg herjer og tuller med den kvenske bagasjen. For å se hva den kan brukes til. Mitt prosjekt er at jeg lager kunst, intuitivt og lystbetont, og greia er vel å finne ut hvordan vi kan være kvener nå. Hva det betyr at vi er kvener. For andre er det bare et ord, vi må si hva det er for oss.

– Du nevnte Åsne Kummeneje Mellem. Hvis noen har skjønt den kvenske greia, så er det vel henne? Det om tap av språk, veve ting sammen?

– Ja. «Håndverket er morsmålet mitt», har Åsne sagt, og jeg føler at vi holder på med det samme. Jeg blir begeistret når jeg finner gamle mattefiller, føler at jeg hører til da, sammen med formødrene mine. Det handler vel om å prøve å lukke et hull, et slags plaster på såret.

– Du er for tiden aktuell med en serie på seks verk i ei utstilling i Skåne i Sverige. Serien heter «Mie asun käsityössä, kielessä ja lauluissa.» Hva betyr det?

– Jeg bor i håndverket, språket og sangene.

I perioder skriver hun hver dag, og har tidligere vunnet andreplass i den kvenske skrivekonkurransen.

– Mattefiller da?

– De kjøper jeg så ofte jeg kan. Jeg har mattefiller fra mamma, men de er nesten som relikvier. Kan ikke herje og eksperimentere med dem.

– Den som vever den lever? Du gjør som Åsne?

– Helt klart. Jeg har en vev stående og gjør mer og mer ting som jeg husker at mamma og bestemor gjorde. De vevde. Bestemor hadde veven i badstua, og hvis hun sov dårlig så gikk hun dit og vevde. Hun vevde masse, solgte matter til folk. Gjennom å gjøre ting som mamma gjorde, er jeg sammen med henne, sier kunstneren, som for tiden satser knallhardt. Hun vever, maler, broderer, samler planter og lærer ulike teknikker for plantefarging.

– Jeg liker å holde på med planter, vite hva de heter. Jeg lærte mange av mamma og grubler på et prosjekt med å finne plantenavn på kvensk. Jeg bruker jo også mye tid på organisering, søke penger, finne steder å ha utstillinger, regnskap. Så det satses hardt.

– Kanskje det er typisk kvensk å ha det godtvondt, hele livet være i kontakt med det tapte?

– Kanskje det. Og naturen. Den er også typisk kvensk. Det er naturen vi kommer fra, og vi er nødt til å holde oss på jorda, sier kunstneren, som har god kontakt med blant andre Ane Huru Thorseng. En medsammensvoren både i kunsten og det kvenske, ble kjent med Ane under fjorårets Kvenfestival i Vadsø. Kjenner også Kjersti «Dj SaunaSatan» Anfinnsen og har tatovert hennes valgspråk «Ei saa peittää» på den ene armen.

«Må ikke tildekkes.» Men en sak har læreren erkjent; kvensk er utilslørt vrient å lære. En gang dro hun til Rovaniemi sammen med en tremenning for å lære mer, etter at de først hadde overtalt Terje Aas til å lage finskkurs for dem hjemme i Kabelvåg hvor de gikk på kunstskole. Hun har jobbet mye med språket, som hun sier hun ikke kan.

– Er det så helsvart da?

– Vet ikke helt. Jeg har nettopp laget en film sammen med Ingvild Haga. Den hadde premiere på Hamsundagene og i den snakker jeg kvensk. Da fikk jeg skryt fra Anna-Kaisa Räisänen, hun sa det hørtes greit ut. Men det er kjempevanskelig. Tysk er lett, finsk og kvensk er helt forskjellig munn, som jeg bruker å si.

Vel, vi mistenker at kvinnen bak prosjektet «Med Kattebussen til Kuusamo» forstår mer enn hun tror. Som da hun i fjor begikk den økonomiske katastrofe å ta sine blytunge malerier med til Nattfestivalen i Korpilombolo. En årlig desember-affære som søstrene Nylund har stelt i stand i 20 år. Der kan man høre meänkieli, og Ragnhild sier det var som å være tilbake ved bestemors kjøkkenbord.

– Det er som en magnet, jeg bare må dit i år også, sier hun.

I april i fjor søkte Mietinen Krüger opptak i Kvensk kunstnerforbund. Nåløyet var for trangt, men siden har det skjedd mye og hun blir å prøve igjen.

– De vil ha en høy standard, og det forstår jeg. Men jeg har tro på å bli tatt opp, for jeg er en underdog med et klart prosjekt. En rakett som kommer skytende opp. Og det kommer fra hjertet.

Vi ønsker henne lykke til. Det samme gjorde nylig den kunstige intelligensen, da hun snakket med ChatGPT om kunsten sin.

– Jeg ble glad. Jeg fikk faktisk ganske fornuftige svar.