Lokalbygde elvebåter fra Lakselv. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Det hjalp at NKF og andre kvenske aktører støttet klinkbåten og dens lange kvenske tradisjon.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Nordisk klinkbåttradisjon er nå inne på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Det ble klart før årsskiftet, etter at Forbundet Kysten sammen med Norsk Kulturråd meldte gladnyheten i denne artikkelen:
Nordisk båttradisjon innskrevet på eksklusiv liste over verdens kulturarv
«Dette er en stadfestelse av at det internasjonale samfunnet verdsetter klinkbåt-arven, og at tradisjonen og kunnskapen må sikres i framtiden», heter det fra forbundet.
I en nyhetssak omtaler Norske kveners forbund initiativet som grenseoverskridende, og nytter høvet til å minne om at klinkbygging av båt inkluderer også den kvenske båtbyggertradisjon.
«Stor takk til Forbundet Kysten. Vi var mange som stilte oss bak søknaden der blant annet Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto, Kainun institutti – Kvensk institutt og Porsanger museum / Porsáŋggu musea / Porsangin museumi er noen av mange», melder forbundet.
Også Ruijan Kaiku har en rekke ganger tidligere omtalt saken, se blant annet her:
Klinket i vei med båt til UNESCOS liste
Nekter å la klinkbåten seile sin egen sjø
Ifølge wikipedia er klinkbygging av båt en gammel konstruksjonsteknikk for legging av kledningsbordene på skrog av båter og skip av tre, hvor underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene. «Klinkbygging er den tradisjonelle nordiske byggeteknikken for trebåter. Det som skiller en klinkbygd trebåt fra andre liknende båter er utseendet på bordgangene som går oppover fra kjølen, bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen, kalles «klink». Alternativ til klinkbygde båter er kravellbygde der bordene legges kant i kant og danner en jevn flate.»
Klinkbygde båter har overliggende bord langs skrogsiden. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Her noen ord på kvensk, skrevet av Forbundet Kysten i forbindelse med konferansen «Tradisjonsbåter på Nordkalotten , mangfold og variasjon – Tradisjuunivenheet Pohjais-Kalotilla, monenlaisuus ja variasjuuni»:
«Ko Pohjais-Kalotilla oon pietty merriin, jokkiin ja saivovessiin resyrssiitä, oon tarvittu venheitä. Tämä resyrssiitten pito oon jättäny jäljen siihen, kunka venheet oon kehitetty ja passattu soppiiviksi. Samala oon erilaiset etniset joukot eistänheet ommii varianttiita venheitten piđon ja oman kielen jälkhiin. Ennen vuotta 1917 oli yhtheys öysthään käsin merkkittäävä; sillon oli ryssän fisku Varenkissa, kalanmyyntö ryssile pomorinkaupan kautta ja nuurlannin venheitten vieminen vestapohjaisheen Ryssänmaale. Se oon kansvesiväylät ja jovet mikkä oon sitonheet venettradisjuunit yhtheen maitten rajjoin molemilla puolila. Venheet ja teknologiit oon kulkenheet pääassiissa nykyisten rajjoin yli. Tiettoi ja taittoi oon jajettu ja siiretty öystästä vesthaan, etelästä pohjaisheen ja taas takaisin.»
Oversatt til norsk:
«Utnyttelsen av maritime elve- og ferskvannsressurser på Nordkalotten har alltid krevd båter. Hvordan båtene ble utviklet og tilpasset har blitt preget av denne varierte ressursutnyttelsen, samtidig som de ulike etniske gruppene har utviklet egne variasjoner knyttet til praksis og språk. Før 1917 var relasjonen østover merkbar, med russisk fiske i Varanger, salg av fisk til russerne gjennom pomorhandelen samt en eksport av nordlandsbåter til nordvest Russland. Også vannveiene og elvene har bundet sammen båttradisjoner på tvers av de landegrensene som eksisterer i dag. Båtene og teknologitilpasningen har i hovedsak vært grenseoverskridende, delt og forflyttet både øst-vest-øst og sør-nord-sør.»
Som nevnt var Kulturrådet med på lag. Ole Jakob Furset leder seksjonen for kulturarv og museum, og sier dette overfor Forbundet Kysten:
«Innskrivingen er en stadfestelse av tradisjoner som er med på å føre videre kunnskapen i ulike lokalsamfunn og ulike land i Norden. I dag lever tradisjonene og kunnskapen, og disse kulturuttrykkene er en del av en felles nordisk identitet.»
Dette var første gong at UNESCO fikk en nominasjon fra et samlet Norden. Samtlige lang har stått bak arbeidet, og samtlige nordiske kulturdepartement skrev under på nominasjonen. Det samme har om lag 200 kunnskapsmiljøer, som kan bygge eller bruke tradisjonelle klinkbåter, inkludert samiske og kvenske/norskfinske miljø. Når det gjelder norsk immateriell kulturarv allerede på UNESCOs liste, så kan vi liste opp Oselvarverkstedet, Setesdal-tradisjonen og Nidarosdomens restaureringsarbeider.
