Jon Egil Birkelund fikk se både barn og barnebarn snakke kvensk, et språk de i utgangspunktet ikke behersker, fra scenen. Det setter følelser i sving for ham. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Jon Egil (85) tynges fortsatt av at han aldri lærte seg kvensk. Da er det godt å se både barn og barnebarn kjempe språket opp og fram igjen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg er spent både på selve forestillinga og på hvordan den blir tatt imot.
Det sier Jon Egil Birkelund til Ruijan Kaiku, like i forkant av urpremieren av «Sallikaa lasten tulla minun tykö» (la de små barn komme til meg), som gikk av stabelen på Nationaltheatret den 8. mars.
– Det som tas opp i forestillinga er et vanskelig emne i mange kretser i våre områder, sier han.
Som før omtalt er det hans datter, Inger Birkelund, som har skrevet manus og som har en av hovedrollene i forestillinga. Hovedrolle har også hennes sønn, Ørjan Steinsvik. Dette er den første teaterforestillinga, i alle fall på dette nivået, som har blitt gjort på kvensk.
Måtte be om tilgivelse
Den Tromsø-bosatte 85-åringen, som opprinnelig kommer fra Raisi/Nordreisa, kom ikke helt uviten til hovedstaden. Han hadde nemlig sett prøvene til forestillinga nettopp i Nordreisa.
På spørsmål om hva han tenker rundt tematikken dattera tar opp, svarer han slik:
– Jeg mener at jeg har støttet henne i det arbeidet hun har gjort, og synes det er på tide at disse tingene løftes fram. Men det er klart at det er et alvorlig løft å gjøre, når man tar utgangspunkt i de erfaringene som mange har hatt i forsamlingen.
– Har du selv erfaringer knyttet til dette?
– Jeg kjenner til flere tilfeller der predikanter har krevd at de som fikk barn utenfor ekteskap skulle stå fram i menigheten og be om tilgivelse. Det har mange vegret seg for, og slitt med i årevis etterpå, og det er så unødvendig, sier han.
Tynges fortsatt
– Inger skal også gjøre noe historisk i dag. Hun skal gjøre en forestilling på kvensk, for aller første gang. Er du stolt?
– Ja, det må jeg si. Jeg synes det er så flott, og jeg tenker på min pappa. Han frydet seg hvis det kom en venn eller kamerat som kunne kvensk.
– Jeg har mange ganger undret meg over hvorfor jeg synes finsk og kvensk er så vakkert i tonefall og rytme. Jeg tror det kommer av at jeg så hvordan min far blomstret, fortsetter han.
– Nå ser jeg at du blomstrer, du også?
– Jeg blomstrer litt. Men, han spurte meg en gang: «Skal ikke du, Jon, lære deg kvensk?», og da svarte jeg at det sikkert blir viktigere for meg å kunne engelsk og tysk.
Og det, forteller han, tynger ham fortsatt.
– Jeg angrer på at jeg ikke tok den oppgaven, som han liksom hadde forventninger om at akkurat jeg skulle føre videre.
– Da er det kanskje godt at du har døtre og barnebarn som jobber med det kvenske?
– Ja, jeg er veldig stolt av dem, det må jeg bare si, avrunder Birkelund.
Les også:
