Ungdommene Johannes og Simona snakker med forfatter Kerstin i dokumentaren «Min tornedalske historie.» (Foto: UR Samtiden)
Følg den 14 år gamle storbygutten Johannes, han reiser fra Stockholm til Tornedalen for å lære mer om sine forfedre.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Den svenske UR Samtiden lager mye bra, og nylig ble en produksjon med kvensk relevans fra 2018 løftet fram på Kvener ut av skapet. Vi nyttet høvet og så filmen, og dersom også du har den til gode, så anbefaler vi at du spanderer på deg den snaue halvtimen det tar å se den. Det er lærerikt og sterkt, forsvenskningen var knallhard langs Torneelva.
Det vil si, på finsk side av elva var det ingen forsvenskning av tornedalsfinsk, der ble språket ansett som en dialekt av finsk og var således offisielt godkjent. Til gjengjeld har området i historisk tid blitt hjemsøkt av svært mye krig og ufred, blant annet med storstilt brenning av hus da tyskerne slo retrett på tampen av andre verdenskrig.
Det var roligere på vestsiden av elva, men på denne svenske siden pågikk det til gjengjeld en annen og mer fordekt form for krigføring. Forsvenskning av innbyggerne. Folk ble nektet å snakke tornedalsfinsk, eller meänkieli som språket også heter. Slik det foregikk på norsk side, rettet angrepene mot språket seg spesielt mot barna. Unger ble sendt sørover for å lære riktig svensk. Forfatteren Kerstin er med i dokumentaren, og minnes hvor stolt hun var når hun giftet seg og endelig fikk svensk navn og ble rikssvensk. Nesten alle byttet navn, for man ville være svensk. Men så dukket identitetsproblemene opp, og hun tok tilbake sitt gamle etternavn.
«Trykker man ned et barns språk, da tar du bort all selvfølelse og all selvtillit. Tar man språket, da er man ingen, da duger man ikke til noen ting», sa Kerstin til Johannes og hans nye tornedalske venn Simona.
Her kan du se dokumentaren fra UR Samtiden: Min tornedalske historie
