Sier det som det er

.

Gjennom et langt liv har Reidun Mellem samlet kunnskap om kvener. Først i hjembygda Elvevoll i Storfjord, hvor språkskifte var i gang allerede før krigen, og senere gjennom studier, forfatterskap og kvensk organisasjonsliv.

I boka Kvenfolkets 500 år ved Ishavskysten som kom ut i april, gir hun leseren et innblikk i hvordan det er å tilhøre en minoritet som har et språk og kultur svært mange fremdeles vil nekte at eksisterer.

Hun går rett på sak: «Positiv retorikk om pluralisme og fargerikt felleskap kombinert med manglende språklige rettigheter i praksis, er en slags ubevisst eller skjult assimileringspolitikk og kan lede til språkdød like effektivt som målbevisst assimilasjonspolitikk.»
Dette hadde hun plukket opp på en forelesning som professor Anna-Riitta Lindgren ved Universitetet i Tromsø holdt i 2002. Krystalliserte sitater og egne tanker kommer som perler på en snor, for eksempel forklaringa på hvordan kvener er blitt tvangsstyrt inn i rolla som «det tause folket».
Boka er delt i ti kapittel hvor hun skriver om historie, kultur, språk og politikk. Det blir en del repetisjon fordi når det gjelder kvener, er det vanskelig å skille statens språkpolitikk, skolepolitikk eller minoritetspolitikk. Det røde trådet er fornorskning og hvordan myndighetene har motarbeidet kvenene de siste 140 åra.

Det grenseløse nord
For dem som lurer på hvem kvenene er, gir hun en enkel og håndgripelig forklaring som ikke legger noen tvil. Det er rett som det er. Gruppenavnet «kven» har solide røtter i historien. Folk har vandret over mellom Hvitehavet, Bottenvika og Lofoten fra gammelt av. Her har det bodd mange slags folk som hadde mange slags forbindelser med hverandre. Folk bosatte seg og livnærte seg som de kunne og brukte de ressursene de hadde tilgang til. Først etter 1826 kan vi snakke om innvandring i nordområdene.

Kan man bedømme etnisitet ut fra hva slags språk man kan – eller hva slags språk tippoldeforeldrene kanskje kunne? Nei.

Den brutale og totalitære fornorskningen
Så kom nasjonalromantikken og dyrking av det «ekte norske». De innovative og arbeidsomme kvenene var plutselig en torn i øyet.
Hun beskriver de blodige scenene i skolene som var kamparenaer for fornorskningen. De flerspråklige områdene ble etter 1880 omtalt som «overgangsdistrikter».
– Ein egen lærarinnstruks for «overgangsdistriktene» som langt på veg var eit forbund mot bruk av barnas morsmål i skolen, ble offisielt fjerna først i 1959, skriver Mellem.
Hun viser til at kvenene protesterte, for eksempel i Vadsø, men de ble motarbeidet av de norske. Ennå lenge etter krigen fikk foreldrene beskjed fra skolen om ikke å snakke sitt kvenske morsmål med barna.
Myndighetene visste hva de gjorde da de drev et målbevisst antikvensk politikk.
Hun skriver hvordan myndighetene strevde med for å lokke «folk med norske livsvaner» til å bosette seg i Pasvik. De ville hente den «sterke norske stammen» som skulle virke «der oppe» og assimilere kvenene.
Hun beskriver hvordan både bosetningspolitikken, lovgivningen, litteraturen og mediene ble brukt for å skape problemer for kvenene og stille dem i et dårlig lys. Kvenene var en trussel, «det fremmede elementet» som skulle bort.
Hun skriver også om finlendere som ble utvist av landet.

Fortsatte til 1980-tallet
Den generelt fiendtlige holdningen gikk hardt inn på kvenene.
De få gjemmestedene som kvenene hadde mot storsamfunnets massive angrep, inngrep og overgrep var badstuene og læstadianske bedehus.
Hun skriver om mistenkeliggjøring og overvåkning av kvener og finskættede og hvordan de fikk besøk av kommunens myndighetspersoner når gjester med finskregisterte biler ble observert på gården.
Og hvordan den nordiske passfriheten som kom i 1957 ikke gjaldt for Troms og Finnmark før på 1980-tallet.
Norske myndigheter ville gi ikke slipp på sitt bilde av Finland som fiende.
– Eit siste åtak så langt kom i 1978, då myndigheitene i hovudstaden ville stenge mellomriksvegen frå Finland til Skibotn for fri ferdsel. Dette står omtalt i Dagbladet 8. november 1978 og 26. februar 1979, opplyser Mellem.

Ble glemt
Hvert i kapittel har et tillegg med både skjønnlitterære og prosatekster. Mange av disse er utgitt i andre sammenhenger, men her får tekstene en ny dimensjon.
En helt ny tekst er Reidun Mellems egne «Blant restane av eit tapt språk» der hun skriver om språkbruket i hjembygda før og etter krigen.
– Vi ble den generasjonen som mista dette språket. Og som enno visste kva for ein verdi det var som blei borte, konstaterer hun med vemod.
Hun skriver om de kvenske salmene og reglene og hvilke ord og setninger hun husker fra den tid. Krigen ble det endelige vendepunktet: Det var ikke plass til noe kvensk i gjenreisninga. Og etter krigen kom det lærere sørfra som ikke brydde seg om kvensk og den lokale kulturen i det hele tatt. Kvenene eksisterte ikke i nasjonens kart.
– Så kvenane fikk vere eit ikkje-folk, konstaterer hun.
Inspirert av den samiske minoritetens oppreisning etter 1980 blei Norske kveners forbund – Ruijan kveeniliitto stiftet i 1987. Mellem beskriver entusiasmen som rådet den gangen – og avslag og kalde skuldre ble møtt hos departementene.
Hun gir mange svar, men fremdeles står også hun selv som et stort spørsmålstegn: Hvorfor gjelder ikke de kulturelle og språklige menneskerettighetene for kvenene – ennå?

Liisa Koivulehto