Mektig imponert over det gode fellesskapet

På granskeforsøk nummer ørten fant hun kvensk slekt. I dag priser Silje  Karianne Stenersen fra Norske kvener Ytre Oslofjord seg lykkelig over å være del av et stadig voksende kvensk miljø. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

– Vil man møte trivelige folk så er det bare å møte opp hos kvenene. Anbefalingen kommer fra Silje Stenersen fra Norske kvener Ytre Oslofjord.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Hun er født i Tromsø, vokst opp i Moss og bor i Fredrikstad, Plankebyen. Sist, men neppe minst; i fjor fant hun ut at hun var kven. Men det, sier Silje Karianne Stenersen, var vrien informasjon å finne. Derfor ble veien til lokalt medlemsmøte og årsmøte kort, før hun i april i år ble skysset som delegat til moderforbundet NKF sitt landsmøte.

I Alta. Kneppet nord for Tromsø og dermed det lengste nord hun har vært i landet. Hun sier seg mektig imponert over det hun opplevde nordpå, takknemlig idet hun nå befinner seg på innsiden av den kvenske saken.

– Og den saken syns jeg er kjempeviktig, for hvorfor har jeg ikke visst om min farsarv? Det er ingen som vet om det, ikke engang min tante som er født i 1928 ante noe om at hun var kven, sier hun.

– Så du er nykven?

– Ja, det kan man trygt si. Og fettere og kusiner, de syns også det er kjempeartig, sier Stenersen, som for en tid siden startet egen slektsforskning for å finne ut mer.

På rett spor

– Jeg fant ikke min farmors familie. Kom ikke videre. Så forsøkte jeg å søke på svensk, gjorde om navnene til svensk og prøvde på nytt. Da kom jeg litt videre noen steder, så sa det stopp igjen, minnes hun.

Stenersen ga seg ikke. Hun ga seg til å skive inn navn slik hun trodde de måtte være på finsk, og på niende forsøk fikk hun treff.

– Og da jeg først traff, kom slekta bråfort. Helt tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Da tenkte jeg at, nei, så lett kunne det vel ikke være. Dette kunne ikke være riktig, sa da tok jeg DNA-test.

Testen ga beskjed, hun var på rett spor:

– Alt jeg hadde funnet viste seg å stemme. Det var på Nordkalotten alt sammen, selv om jeg fortsatt ikke visste at det var kvensk. Men så kom jeg over navnet Niemi, og da skjønte jeg. At det var kvenske navn, minnes hun.

Den lyspæra vakte stor glede, pluss en smule indignasjon over manglende kobling:

– Farmor kommer fra Kvænangen, likevel tenkte jeg aldri på at det kunne ha noe med kven å gjøre, sier Stenersen, inkludert en hjertelig latter.

– Så nå er du en lykkelig kven? Funnet både røtter og nye venner?

Ga glede og energi

– Ja. Og nå vil jeg finne ut hvorfor i all verden man ikke har visst dette. Hvilke roller hadde kvenene historisk sett på Nordkalotten? Og hva skammet man seg sånn over? Denne fornorskningen har virkelig virket, når det er så nært i historien og likevel ingen som vet om det.

Stenersen har vært interessert i historie siden hun var liten. Det passer utmerket nå. Hun har blant annet funnet fram Ottars saga i bokhylla, planen er å gå langt tilbake i tid i jakten på kvensk erkjennelse.

– Du har tydeligvis fått energi av oppdagelsen?

– Virkelig. Det er kjempeartig. Jeg har masse bøker på leselista. Skal sette meg inn i håndverket og alt mulig annet, sier hun.

– Hører vi en anbefaling også til andre, om å oppsøke det kvenske miljøet?

– Absolutt. Vil man møte trivelige folk så er det bare å møte opp hos kvenene. Ikke mange organisasjoner jeg har kommet inn i som er så profesjonelle, og enkelte andre steder kan man til og med bli forsøkt oversett. Men her ble jeg tatt i mot så godt at det var rørende.

– Sånn var det forresten på landsmøtet også. Utrolig mange flinke og kunnskapsrike folk. Folk er aktive også, de sitter ikke bare der som listefyll. Jeg tar av meg hatten, oppsummerer den fargerike kvinnen fra Østlandet.