(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
Under nordlys og fullmåne gjorde vi storfunn av akeutstyr, en sprengkald vinterkveld på midten av åttitallet. Vi var akebrettmafiaen i Lille Chicago, honningsvågunger i alder fire til ni, og det vi fant, var hypermoderne akebrett.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Vi fant dem i snøfonna bak lokalavisa Finnmarksposten; mystiske plater stablet mot veggen. Platene var svært tynne, kvasse som kniver, og dekket av blasse ord og fotografier. Trykkeriplater, trodde vi, med fingre som klødde i polvotten.
Da frostrøyken drev bort var vi forduftet. Med «kvær våres plata,» som ideen lød. Platene skulle jo kastes likevel, så bedre vi tok dem og resirkulerte dem.
«Så platan blir te nøtte for nån,» entes vi om, der vi med kjappe blikk over skuldra tok med oss de gode nyhetene til akebakken.
Kvensk versjon av denne fortellingen
Vi valgte Mellomveibakken, krabbet og spant på glatta til vi nådde toppen. Den løypa kunne vi utenat; ake ned Mellomveien og skrense til høyre inn Øvergata, legge bak seg det korte glistrekket forbi Øvre Sankthansvei, stupe videre ned Øvergata forbi Nedre Sankthansvei, gjøre en sugende venstresving forbi Larsjorda, plystre gjennom krysset over hovedveien, helst uten å bli kjørt i hjel, og avrunde med en elegant skrusving før apoteket. Eller hotellet, det var valgfritt.
En seilas vi hadde gjort så ofte før, på plastbrett, rattkjelke og spark, på skøyter, ski og miniski. Eller inni hver vår søppelsekk, i et aketog som fikk bilister til å nødbremse, veive ned sideruta og brøle at vi i var korrekt antrukket for stedet vi hørte hjemme.
Spesielt brøyteplogen var uenig i akebrettmafiaens forskrift om vikeplikt for lekende barn, så sikkerheten var på topp; i krysset nede ved hovedveien sto en av oss utkikkspost.
Ingen sa noe på lange sekunder, der vi sto på toppen av Mellomveibakken og så fullmånen speile seg i akebakken, blank og hard som en skøytebane på høykant.
«Unna vei i bakken,» ropte vi og hev oss på magen på brettene. «Kula i n…»
Lengre kom vi ikke. De hypermoderne akebrettene var så flate, de skar ned i isen og bråstoppet. Flere av oss gikk på trynet, eller tok en faceplant som det i dag heter, nå som barn har fått et ansikt.
Løsningen ble å bøye akebrettene opp i front. Spesielt i hjørnene, hvor vi fikk laget liksom eselører det gikk an å holde i. Men brått dro det som ei synsk rørsle over gjengen; flere nølte og sa de turte ikke være testpilot.
Til sist var vi bare tre som satte utfor, meg og to gutter.
«Unna vei i bakken,» gjentok vi. «Kula i na…»
Lengre kom vi ikke. Det var akselerasjonen, den tok fra oss munn og mæle.
Det var uhyggelig god glid og enda bedre fart. Og like uråd å styre som å bremse. Da ble det hyl og hvin som hørtes både «opp i byen og ned i byen,» som støysvake folk brukte å klage når stedets unger satte ny fartsrekord. Sideveiene gikk i surr i tellingen der de flimret forbi, til og med det store huset vårt på Larsjorda plystret usett forbi, druknet i fartstårer. Mulig mamma sto på trappa og minnet om hun damen i Skrik av Munch, vi var allerede borte.
Skinnflate med grepa tak i eselørene føk vi ut i krysset på hovedveien, ingen utkikkspost var å se, hun hadde nok glemt seg og tuslet hjem.
Borte ble også en av guttene. Han forsvant i et av byens mange snødeponi. Akebrettet hans tok av fra toppen av dongen og forsvant i retning fullmånen, sikkert for å spre gode nyheter til en heldig båteier nede i havna.
Den andre gutten skar til venstre mot apoteket, jeg valgte hotellet. Vi møtte begge veggen. Da spant akebrettet mitt loddrett til værs, kan jeg vagt huske, akkompagnert av en slags bølgete sang som minnet om bakgrunnsmusikken fra en spøkelsesfilm.
«Knallartig!» gliste hotellgutten, han kom vaklende med krøllete akebrett. Spurte om jeg kunne ta en kikk, han dro ned underleppa og gapte. Jo, tanna hans var der, den tok seg bare en dukkert. I blod.
Han andre gutten, han i dongen, fant vi aldri. Mulig mamma fant ham senere på kvelden, hun brukte å organisere ringerunde for å høre om ungene var kommet velberget hjem.
Yr av forventning sprang den siste gutten og jeg for å renne mer på akebrett med trykk i, sponset av vårt lokale mediehus. Vi rente i timevis og hadde nok rent den dag i dag, var det ikke for at mamma ropte meg inn til kveldsmat.
«Men?!» skvatt mamma da jeg kom inn. «Korsen i all verden e det du ser ut?»
Hun hentet såpevann, skureklut, pyrisept og plaster, pekte på nærmeste stol og satte i gang.
Våre nye akebrett, sa mamma der hun gnikket og gnudde, kom med en bivirkning kalt trykksverte. Hud eller papir, Finnmarksposten gjorde lite forskjell på folk. Avisen burde være mer varsom, mente hun.
Platene var dessuten så skarpe at du kunne filetert fisk med dem, polvottene mine så ut som herjet med av ei gaupe, også jakka og boblebuksa hadde rifter og hull. Mamma rettet på brillene og myste meg i panna.
«Blør æ?» spurte jeg.
Mamma ristet på hodet.
«Det står bare trøkt nåkka dær. I panna di,» mumlet hun.
«Hæ? Gjør det? Ka da?»
Mamma kunne lese i kaffegrut, nå leste hun også i meg. Korte notiser hadde hun funnet over alt på klærne mine, men den beste nyheten fant hun altså i panna mi, skriften var lettlest der. Mamma myste og nølte.
«Politiet her i byen, dæm snakke om nåkka kjedelig,» refererte hun.
«Ka da kjedelig?» spurte jeg.
«En kjedelig statistikk,» sa mamma. «Politiet fortell tell avisa at folk hær i byen stæl mye mer enn før.»
Fort sa jeg:
«Det va ikke mæ!»
Såpekluten vendte tilbake, fjernet synlige beviser.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
