Før i tiden bet man seg merke i hver eneste plankebit, kastet aldri noe, rasket det heller i hop til praktbygg som her, gamle fjærasjåen. (Foto: Alf E. Hansen)
Vanhaa kaja med niks råte etter alle disse år.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Den kvenske kreativiteten kommer godt til syne i dette bygget, sier Alf E. Hansen, fotograf med våkent øye for glemte ting. Sjåen står i Østerbotn, Sokkuvuono, i Porsanger, og til tross for sine mange år; den har tenkt å stå i mange fler.
Kort, men høy
– Bygget er løftet opp på stein for å ha god lufting under. Det er ikke råte i sjåen, selv etter de sytti årene som har gått siden den ble bygd, sier Hansen. En bygging som fant sted tett etter krigen i forbindelse med gjenreisningen. Sjåen består av enkelt bindingsverk med like enkel utvendig paneling. Den er i tillegg utstyrt med ei lita dør, på byggets østside.
– Sjåen er kort, men overraskende høy med mannshøyde i døra. Bruksområdet var nok som oppholdssted for redskap og utstyr knyttet til fiske på fjorden. Den står ti meter fra sjøen, så på det viset slapp folket å dra utstyret over lengre avstand, sier fotografen.
Buskas overtar
Det ligger en steingammel båt like ved, også den hjemmelaget. Det er ei spissa, en traust og god sjøbåt, har Hansen fått opplyst fra eierne. Trolig er båten bygd av furu, selv om dette var mindre vanlig enn å bygge spissene av det lettere og mer kvistfrie treslaget gran.
Omkring sjåen og spissa ser vi gammel slåttemark. Den gikk i fordums tid helt ned til sjøen, men i dag er kratt og skog i ferd med å overta. Dette skyldes mangel på beitedyr, der har rundt sjåen ikke vært drift med slikt på aldri så lenge. Vi tar også med at Tromsø museum har vært i det aktuelle området, befart grunnen og gravd ut tufter fra ulike tidsepoker. I Østerbotn i Porsanger har det bodd folk i uminnelig tid, lød konklusjonen.
Foto: Alf E Hansen
