Skaffet seg førsteklasses lokaler i Kvænangen

– Nå kan Norske kveners forbund holde store møter og samlinger i egne lokaler, sier forbundsleder Kai Petter Johansen og generalsekretær Ivar Johnsen. (Foto: Arne Hauge)

 

Kjækan er stedet for NKF’s nye (skole)hverdag.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Her blir det rimeligere å være enn da vi leide i Tromsø. Og vi får større kontorer, sier Ivar Johnsen, han er generalsekretær i Norske kveners forbund, Ruijan Kvääniliitto.

Vi tviler ei, for skolen er overraskende stor. Og meget skjermet plassert. Først tok vi av fra E6 i området Sekkemo ved Sørstraumen, før vi bestilte nye støtdempere etter å ha fulgt gammel-E6 i retning Kvænangsbotn, sa fant vi Kjækan. Der så vi ingen gammelskole. Ingen ny heller, for den saks skyld. Vi ringte en venn:

– Dere har kjørt for langt. Dere må kjøre tilbake og ta av opp til høyre like før Kjækan-skiltet, svarte Johnsen.

Han og forbundsleder Kai Petter Johansen drev forresten og monterte postkassen da vi omsider fant dem. Kassen er grønn og henger en halv meter unna den røde. Men det er målt i det metriske systemet, målt i postens system henger den dagesvis unna, fordi brev og slikt visstnok må til Tromsø først.

– Blir artig å se hvem som sender oss det første brevet, sa karene, de senket drillen og ba oss med inn.

Skolen, i drift fra 1953 til 2018, ligger slik skoler skal. Skjermet i en furuskog som etter at det ble slutt på unger har fått tilbake sin friske grønnfarge. Inne er det lyst og trivelig og godt vedlikeholdt. Og lett å gå seg vill, bekrefter Ivar, han mumler noe om behov for et rødt garnnøste der vi etasje for etasje vises rundt i rom etter rom. Tidlig på touren så vi Lankarulla, de holdt til i et stort håndarbeidsrom med symaskiner og vever og annet man trenger til käsityö. Kvensk håndarbeid i regi av Anne-Gerd Jonassen og de andre i Kvænangen qven- og sjøsamisk forening. De leier også her. Det samme gjør Katriina Pedersen, til sitt foretak. Denne dagen vevde Lankarulla stoff til kvendrakten, om vi oppfattet saken korrekt. Katriina tok turen over noe senere, da fårikålmiddagen var klar.

Her til lands koster en skole mindre enn en skolebolle. Riktig nok doblet prisen seg da femtiøringen forsvant, men ildsjelene i foreningen «Kjækan skoles venner» hadde økonomisk buffer, og bladde opp. Kai Petter medgir å ha en hatt med i laget også der, men sier at kommunen ga foreningen anledning til å omgjøre kjøpet, dersom de faste utgiftene skulle bli for overveldende. Eksempelvis oppvarming av det digre bygget.

– Nei, NKF er ikke inne på eiersiden. Men i leien vi betaler er strøm inkludert. Nå har vi rundt hundre kvadratmeter til egen rådighet, i tillegg til mange andre arealer vi kan disponerer etter behov. For eksempel sløydrom med keramikkovn, stort fint kjøkken, gymsal i eget bygg bak skolen og nydelige uteområder, forteller Ivar. Nå kan NKF holde store møter og andre arrangementer i egne lokaler, området har også flere campingplasser og blant landets fineste tur- og fisketerreng.

Etter Tromsø hadde forbundet i noen år hovedkontor i Vadsø. Der satt konsulent Tomi Vaara i halv stilling, men han ønsket å flytte til Tromsø. Kai Petter driver gårdsbruk og kan ikke pendle, skolen i Kjækan betød at kabalen gikk opp. Det blir fint å være samlokalisert, for lederen og generalen, bekrefter de begge.

– Men vi opprettholder et kontor i Tromsø for Tomi. Og for meg, når jeg ikke er her i Kjækan. Jeg blir mye her, sier Ivar, som har sin madam i Nordreisa en times kjøring unna.

– Og så har jeg sovepose og liggeunderlag her, hvis det blåser igjen over Kvænangsfjellet, sier han.

Til vårt spørsmål om sentral beliggenhet, sier karene at NKF’s kontordører rennes ned verken i Vadsø eller Tromsø, pluss at i «kvenriket» er Kvænangen mer sentralt enn Nordens Paris. Nært også til Halti kvenkultursenter. Alle kvenske institusjoner ligger spredt, sier de, NKF må være der kvenene er. At stadige flyreiser til Vadsø nå er et lukket kapittel, gjør seg dessuten bra i boka. Lommeboka.

Blant de kontorer NKF nå leier ved Kjækan skole, finner vi lærerværelset.

– Artig å kunne sitte her inne uten å ha gjort noe galt, sier Kai Petter, han gikk hele barneskolen i Kjækan. Trygve Enoksen var en av lærerne, han sørget i alle år for at finsk og kvensk sto på tapeten i Kvænangen. Vi fant gamle beviser også på tavla, og skolen ble først nedlagt da Enoksen ble pensjonist. Kai Petter hadde 40 til 50 medelever, far hans startet her i første klasse det året skolen åpnet, og på det meste var de 180 elever.

– Her kan vi kjøre styremøter og ha store samlinger av ulikt slag. Nå blir det mer samhandling og mindre ensomt å jobbe i NKF, samstemmer Johnsen og Johansen.

Så var den klar, fårikålen til Kjækan skoles venner. Trengte ingen rød tråd for å finne den. Det var bare å følge duften.