Skråblikk: Så var det straks på’n igjen

Ville, vakre ting er på vei. Tar du det med fatning? Er glasset ditt halvfullt eller halvtomt i forhold til vinterens ubønnhørlige retur? Spiller egentlig liten rolle, snart er glassene våre uansett bunnfrosset. (Foto: Arne Hauge)

 

Gode nyheter for deg som elsker å skrape frontrute.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Fordi elendige føreforhold har stor kvensk relevans, valgte Ruijan Kaiku å være tidlig ute med vinterens heteste nyheter.

Vi begynte å lete etter det iskalde scoopet allerede i midten av juli i år, med skuffende resultat. Men så, i helgen som var, traff vi blink.

Det var ved lunsjtider lørdag 19. september, vi fant endelig vinteren. Inkludert snø og kalde føtter. Og beskjeden fra kaldfronten var krystallklar; de står i kø for å «gje han det» og slite ut isskrapene våre i år også.

I løpet av vår rapport fra isødet møtte vi en mann. Det var ingen hvilken som helst mann. Vi tror det var en snømann. Ingen avskyelig snømann, han var tvert i mot meget gjestfri. Han presenterte seg som Haltimannen og fortalte at han i sommerhalvåret trakk mot kysten, men at han vinterstid jobbet som oppsitter i fjellheimen i nærheten av Alta.

Haltimannen kunne bekrefte at han muligens hadde kvenske aner på morssiden, men benektet å være en god representant for trestammers møte. Fordi det fins jo ikke så mye som en busk her oppe, minnet han om.

Da vi møtte Haltimannen hadde han akkurat funnet datteren sin. Hun heter Haltine og hadde gått seg vill i et forsøk på å hente vann i bekken. Mor i huset så vi lite til, hun var hjemme og lagde middag. Det er godt med noe å varme seg på etter en lang dag i kulden, så i dag skulle de ha ertersuppe med røkt griseknoke, fortalte Haltimannen.

Vi pratet lenge og vel, til tragedien brått rammet. Haltimannen mistet nesa si.

Trolig var det tapet av dette sanseorganet som satte i gang en uheldig kjedereaksjon, for før vi fikk sukk for oss, hadde Haltimannen tatt overbalanse og veltet baklengs ned i ura. Vi hørte ham mumle, ullent og nasalt mellom steinene:

«Svarte også. Best som man sitt der så ligg man der, og da står man jo der.»

Et baklengs svalestup som hans datter tok med underlig fatning, det må sies. Hun beholdt sitt vakre smil gjennom hele tildragelsen. Pappa, bekreftet hun lavmælt, han kommer seg raskt. Pappa gjør som oss andre. Han tar seg kraftig sammen og står han av.