Skrål og Skrammel på skolene

Ørjan Steinsvik og Borghild Otelie Aasebøstøl håper de kan inspirere andre teatergrupper til å ta opp kvenske forestillinger. Foto: Kato Adolfsen.

 

Troms fylkeskommune satser på kvensk i Den Kulturelle Skolesekken, (DKS) 2018–19.

Lill Vivian Hansen
lill@ruijan-kaiku.no

I DKS katalogen finner vi hele tre kvenske tilbud – Juuret ja siivet, Finsk fare og Karhu! – hvorfor bjørnen har så kort hals.
– Dette er den første forestillingen vi har laget med tanke på å få den med i Den Kulturelle Skolesekken. Den ble utviklet i et samarbeid med Halti Kvenkultursenter og ble først vist under kvenkulturfestivalen i Nordreisa, forteller Ørjan Steinsvik som sammen med Borghild Otelie Aasebøstøl utgjør duoen Skrål og Skrammel.
– Forestillingen «Karhu! – hvorfor bjørnen har så kort hals» er en introduksjon til kvensk kulturarv og språk. Gjennom et dramapedagogisk opplegg får barna mulighet til å bli inngående kjent med eventyret, og de får også sjansen til skape sine helt egne eventyr, skriver DKS.

Viktig aksept
Det å bli akseptert av DKS betyr på kort sikt at den lille teatertruppen kan reise til enda flere skoler med fortellingene sine. Skoler hvor de kanskje aldri har hørt om kvener. Foreløpig har duoen turnert stort sett i Nord-Norge, men tror det kan komme til å endre seg.
– På lang sikt kan dette gi oss muligheten til å dra kvensk kultur og historie fram i lyset. Kanskje kan vi nå et punkt hvor kvenske historier blir fortalt på samme linje som Ole Brumm og Askeladden. Og kanskje kan vi inspirere andre teatergrupper til å ta opp kvenske forestillinger. Vi opplever at jo mere vi får til, jo lettere blir det for oss, medgir Steinsvik.

Karhu, Kettu, Kissa ja Jänis
Kort fortalt om forestillingen fra dks-troms sin katalog: En bjørn, en rev, en katt og en hare. Sammen legger de fire ut på en reise, men når bjørnen endelig får tatt seg en lur, skjer det verst tenkelige. Historien om hvorfor bjørnen har så kort hals er et sprelsk møte med kvensk eventyrtradisjon og når to fortellere nytolker et gammelt kvensk eventyr kan de utroligste ting skje. Produsent er KultNett AS.
Steinsvik er en fagutdannet skuespiller med en bachelor i drama og teater fra Høyskolen i Volda og en treårig fagskoleutdanning i skuespill for film og TV fra Norsk Skuespillerinstitutt. I 2015 grunnla han teatergruppen Skrål og Skrammel sammen med Borghild Aasebøstøl, og jobber der som regisør, manusforfatter og skuespiller. Aasebøstøl er en allsidig teaterarbeider med en bachelor i drama og teater fra Høgskulen i Volda. Hun har våren 2017 levert masteroppgave i drama- og teaterkommunikasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus , der hun har fordypet seg i teater med utgangspunkt i virkelighet. Gruppen reiser rundt med egenproduserte fortellinger basert på samiske og kvenske eventyr.

Strategi og tilhørighet
– Vi ønsket å lage forestillinger om noe unikt for Nord-Norge og akkurat da var det en bølge av kvensk entusiasme i kulturfeltet. Det handler 50/50 om strategi og tilhørighet. Det var snakk om at departementet skulle komme med en målrettet plan for videre innsats med det kvenske språket. Vi så rett og slett en mulighet til å ta med oss unike og ferske historier som vi kunne relatere oss til, og fortelle dem til et publikum som aldri har hørt lignende og da vil kunne oppleve dem som eksotiske og annerledes, forteller Steinsvik, og legger til at som foretningsstrategi høres ikke det så dumt ut.

Arvelig «belastet»
Steinsvik kommer fra Nordreisa kommune, fra en familie med kvener. Med en mor som jobber med kvenske fortellinger og en tante på Kvenkultursenteret er det ikke så rart at han fortsatte tradisjonen med å formidle kvenske historier.
– Borghild, stakkar, har såvidt vi vet ikke kvenske røtter men kommer fra Hamarøy og har jobbet en del med Hamsunsenteret, hvor de er ivrige etter å hente inn det kvenske, forteller Steinsvik om sin partner i Skrål og Skrammel.
– Dette betyr jo at vi har en del kontakter vi kan huke tak i når vi trenger litt hjelp med for eksempel oversetting. Praktisk siden ingen av oss snakker noe særlig kvensk. Dette endrer seg sakte da vi plukker med oss noen ord og fraser i arbeidet vårt, avslutter han.

Finnmark
Det kulturelle skolesekken i Finnmark tilbyr «Juuret ja siivet – Røtter og vinger» i sitt bestillingstilbud til skolene. I tillegg jobbes det med å få «Karhu! – hvorfor bjørnen har så kort hals» i fasttilbudet til små skoler i Porsanger og Sør-Varanger.

 

Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som skal bidra til at alle skoleelever i Norge får møte profesjonell kunst og kultur. Satsinga er et samarbeidsprosjekt mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Fra 2016 er det Kulturtanken, tidligere Rikskonsertene som har ansvar for ordninga.

 

Følger opp handlingsplan for kvensk språk og kultur

Den kulturelle skolesekken skal ha tilbud om kvenske produksjoner.

Lill Vivian Hansen
lill@ruijan-kaiku.no

– Det skal være tilbud om minst en kvensk produksjon i «Den kulturelle skolesekken» (DKS) hvert år, forklarer koordinator for DKS i Troms, Mona Aas Johansen.
Hun viser til Troms fylkes handlingsplan for kvensk språk og kultur som ble vedtatt på kvenfolkets dag i 2017, en plan hun også har arbeidet med.

Kvalitetstilbud
«Juuret ja siivet – Røtter og vinger» og «Karhu! – hvorfor bjørnen har så kort hals» er bestillingstilbud til kommunene fra DKS.
– Det er kommunene som bestiller produksjonene i samarbeid med skolene sine, forklarer Johansen.
«Finsk fare» er en produksjon DKS har bidratt til økonomisk og vil bli et fast tilbud til skolene neste skoleår.
– Dette er en storproduksjon med profesjonelle folk og jeg tror derfor det også blir en fin produksjon, sier hun.
Johansen understreker at de produksjonene som tilbys gjennom DKS skal være på et høyt kunstnerisk nivå. Det er viktig at det er god kvalitet på det som kommer.
– Finsk fare skal vi også ha i Sør-Troms. Også her har vi en stor andel kvensk befolkning, sier hun.

Få kvenske produksjoner
DKS og Johansen har drevet litt etterforskning for å finne de kvenske produksjonene og har fått hjelp fra blant annet Halti kvenkultursenter til dette.
– De kvenske produksjonene blir ikke innmeldt til oss, så det å finne produksjoner som er tilpasset DKS er ikke alltid enkelt, medgir hun, og legger til at de ønsker seg flere.
– Vi jobber på samme måte med de kvenske som vi gjorde med de samiske tilbudene i starten. De ble godt mottatt rundt om kring. Nå er vi spente på responsen på de kvenske produksjonen, avslutter Johansen.

 

DKS Troms: Kvenske tilbud

Finsk fare
Vi befinner oss i ei kvensk bygd i Nord-Troms i 1935. Fornorskningen mot kvenene har pågått i flere tiår. Kvensk er fremdeles dagligspråket og myndighetene er bekymret. Skulle Finland ekspandere vest? Vil da kvenene stille seg på norsk side? Kvenene er en sikkerhetspolitisk trussel, hevder mange av landets aviser – og flere innenfor regjeringen er enige. Det iverksettes tiltak. I det stille samles det opplysninger om enkeltpersoner og bygdefolk.Finsk fare er en dramatisering av hendelsene på 1930-tallet. Hvordan ei bygd står opp mot statsmakten og øvrigheten, samtidig som de selv forsøker å finne ut av hva det vil si å være norsk. Må man slette alle spor av kvensk kultur? Er man dårligere nordmenn fordi man snakker et annet språk? Gjennom musikk, alvor og humor formidles historien som viser de ulike sidene ved fornorskningen, og hvordan dette satte sine preg på folket, kulturen og språket til kvenene.

På scenen møter vi Erling Fredriksson (kontrabass, tverrfløyte), Nikolai Äystö Lindholm (vokal, klarinett, faggot, perkusjon), Daniel Wikslund (vokal, trekkspill og fele), Ørjan Steinsvik som har jobbet med kvensk teater i flere år med egne produksjoner inspirert av kvenske fortellinger og eventyr og Inger Birkelund som gjennom en årrekke har formidlet kvensk kultur og historie gjennom sin bedrift Ihana! og som historieforteller. Produsent er KultNett AS.

Juuret ja siivet – 
Røtter og vinger
Røttene våre sier noe om hvor vi kommer fra, og om det våre forfedre syntes var viktig. Vi ønsker å gi elevene kunnskap om det kvenske språket som tidligere var i daglig bruk i mange områder i Troms, men som nå står i fare for å forsvinne helt. Elevene får et lite språkkurs mens de lærer enkle fraser, kvenske ordspråk eller morsomme ord. Vinger bringer deg dit du ønsker å dra, enten det er langt bort eller hjem igjen. Vi reiser i fortid og nåtid på musikkens vinger og åpner for læring gjennom flere sanser. Elevene får lære sanger på kvensk, samtidig som de får være med å bygge opp rytmer som akkompagnement til sangene. Elevene får med seg et sanghefte og klassen får plansjer med fraser og ordspråk, samt en cd med både fullversjon og singback til alle sangene.

Det er Halti kvenkultursenter som er produsent og det er Tove Reibo og Erling Fredriksson som besøker skolene.
Reibo har pedagogisk utdanning og lang fartstid i barnehage og har siden 2011 vært ansatt som språkarbeider på Halti Kvenkultursenter IKS. Fredriksson er en musiker fra Tornedalen i Sverige. Fredriksson bruker bl.a. musikken for å revitaliserer meänkieli, som er Sveriges svar på det kvenske språket i Norge.

«Ännu lever språket hos oss – Oonhän meilä vielä kieli»
I tillegg finner vi forfatteren Mona Mörtlunds foredrag «Ännu lever språket hos oss – Oonhän meilä vielä kieli» om historien til den tornedalske minoriteten og båndene mellom tornedalinger og kvener.

Mörtlund skriver både på meänkieli og svensk og deler tanker omkring språk og flerspråklighet og hva som er viktig å tenke på når man lever i et flerspråklig miljø, om forsvenskningspolitikken og hvordan denne har påvirket tornedalinger samt hennes arbeid for at språk og kultur skal overleve.