– Skulle ønske jeg som ung spurte mer om mine finske forfedre

Sigurd på Sørøya: – Bevisstheten og stoltheten over våre finske forfedre er noe som har kommet med tiden. I dag skulle jeg gjerne visst mer, sier Sigurd Gigerland fra Breivikbotn. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Sigurd på Sørøya: – Det hadde vært gøy å vite mer om tjukke slekta. Kanskje jeg også skulle tatt en sånn gentest?

 

Maureen Bjerkan Olsen
maureen@gmail.com

 

Les nederst i saken hvordan det gikk da Sigurd tok gentesten.

Sigurd Oddmund Gigerland (80) er pensjonert lærer fra Sørøya i Finnmark, og har de senere årene tatt til å savne å vite mer om sin fortid. Han har et slektskart med tydelige røtter tilbake til Finland, men det er stort sett alt. Problemet, sier Sigurd, er at foreldrene aldri snakket om sine finske aner.

– Det er det som er så trist. At så mye har gått tapt. Foreldrene mine fortalte oss veldig lite. Krigen og evakueringen, nesten ingen sa noe. Og så var vi for dårlige til å spørre, vi som var unger og ungdom på den tiden, sier han.

Sigurd bor i Breivikbotn, slik han har gjort store deler av sitt liv. Han forteller at det i 1865 bodde kun 4 familier på stedet. Sandvika på motsatt side av fjorden var på den tiden et større sted, fordi den med sin fine sandstrand samt nærhet til fiskefelt og besøkende fiskere fra Troms ga opphav til trandamperi, rorbuer og trolig også butikk. Kvenene spilte en viktig rolle, men fornorskningen herjet hardt også på den grønne perlen i nord, og etterlot seg mørke huller i den kollektive bevissthet knyttet til finske forfedre.

Full klaff

– Det hadde nok vært spennende med en sånn gentest, for jeg skulle så gjerne visst mer om dem som kom fra Finland og som ble mitt opphav, sier Sigurd, han har finsk slekt både på morssida og farssida, og mener det hadde vært spennende å finne ut av «de finske prosentene» i genene.

Til alt hell har Sigurds søster Ingebjørg Fjermerud gjort en større innsats. Hun skrev en nylig bok, blant annet i den hensikt å dokumentere hvorledes forfedrene deres levde.

Sigurds og Ingebjørgs far het Isak Wilhelm Martin Nilsen. Han var fisker fra Breivikbotn, var enkemann med 3 barn og snar til å nytte høvet da han var innom innom Nuvsvåg og traff ei enke der, Birgitte Frisk, også hun med 3 barn.

– Det ble full klaff med nytt ekteskap på begge og tre nye barn, skratter Sigurd. Samlet er de altså 9 søsken og halvsøsken, med Sigurd som en av dem fra siste kull.

Sporet opp fanger

– Jeg vet at forfedrene våre innvandret fra Tornedalen. Det var dårlige tider i Finland, så de søkte heller lykk og et bedre liv på vår side av grensen, sier Sigurd, som på farssiden har med seg også navnet Vagt. Vagt, sier han, skal være beskrevet blant annet i ei bygdebok fra Nordreisa, skrevet av Emil Hansen.

– Vagt-navnet kom antakelig etter en kar langt tilbake på min farsside av slekta, som som var så stor og sterk at han ofte hjalp politiet som vaktmann.

– Det fortelles at det en gang rømte to fanger i Nordreisa, og at Vagt fikk i oppdrag å spore dem opp. Han fant dem og trasket dem tilbake til fengselet. Underveis overnattet de i ei løe, Vagt lot være å binde dem fast, og på natta rømte de. Kanskje var det akkurat det Vagt ventet på, for han fór etter dem, tok dem igjen og ga dem så mye juling at de aldri mer turde rømme, beretter Sigurd.
Når det gjelder forferdrene til Sigurds farmor, så er noe beskrevet av Sigurds søster, ting hun har funnet i nedtegnelse fra Skjervøy fra 1885, hvor det visstnok skal stå at bosted til farmorens familie var Loppevoll, samt at det «Av etnisitet framgår det at de er kvæn, foreldrene forstår norsk, men ikke barna. Har gård, to kuer og fem sauer og potet.»

Navnet Derva

– Detaljene er uklare, men i det store bildet er slektas bakgrunn helt klart fra Finland. Det er tross alt det viktigste for meg å vite, sier Sigurd. Blant annet ble en oldefar, Abraham Johannesen, også ble kalt for Derva-Abraham.

– Derva kommer av terva, finsk for tjære, og henspeiler på at Abraham og sønnene drev og brente tjære i de finske skogene. De måtte jo ha noe å leve av, og tjærebrenning var viktig. Lærdommen om tjærebrenning overførte de også til Reisadalen, minner Sigurd om.

Som folk flest på den tiden, drev også Sigurds forfedre med til dels tungt kroppsarbeid. Han beretter om skjæring av torv, der torvelompene ble skåret opp i tynnere skiver og tørket. Sier han gjerne skulle snakket med de eldre om slitet og livet, onkler og andre han kjente, men folk har vandret videre og kunnskapen gått tapt.

Ett er sikkert; utferdstrangen synes å være sterk i slekta hans, for flere utvandret i gamle dager til Amerika, et land Sigurd selv har besøkt 3 ganger.

Bodde i hule

I tillegg til sine finske aner, tenker Sigurd også mye på krigen. Faktisk var han og foreldrene, sammen med flere andre fra nær familie, blant dem som bodde en periode i hule under krigen.

– Tyskerne brente Breivikbotn. De begynte med brenningen i november 1944, og før det skjedde, dro vi over til Åfjorden på motsatt side av øya. Vi gikk over fjellet, og bodde i Åfjordhula. Der bodde vi fra rundt tiende november og tre, fire uker framover til Breivikbotn var brent. Vi vendte tilbake i den tro at tyskerne var reist, og bodde i et hus i nærheten som tyskerne ikke hadde oppdaget, forteller den pensjonerte læreren.

Mer dramatikk og hastverk ble det, for da det like oppunder jul kom store skip inn på havna, ble foreldrene så pass nervøse og de valgte å igjen rømme.

– De rømte mot Hasvik, til Haraldseng hvor det fantes en annen hule i fjellet. Men det var ikke lurt, for da var tyskerne der. Vi gikk rett i fanget på dem, sier Sigurd, han beretter om tyskernes kartlegging av flyktninger, av gjenstående hus samt huler, og det som ble en opprensking av hele området.

Turte bare rope

Etter oppsamling på kaia ble Sigurd og foreldrene skysset i en stor båt til hammerfest. Der bodde de i kirka til nærmere jul 1944, før ferden gikk videre til Tromsø, administrasjonsstedet hvor flyktningene ble samlet, avluset og videresendt. Sigurd minnes at de etter reisen bodde først hos ei tante og en onkel, deretter i ei brakke ved Andenes fyr. Til krigen var slutt. De følte seg absolutt velkomne, tross en og annen gnisning med de innfødte ungene. Sigurd hang med fyrvokterens unger, og lot seg ikke pelle på nesa når Andenes-ungene prøvde seg. Han skratter godt når han minnes hva de ropte.

– Sigurd på fyret, argsinte dyret. Men de turte ikke gjøre mer enn det. Å rope til oss, ler han.

Minnene er mange og gode. Som da Sigurd nær krigsslutt så rosiner for første gang. Trodde det var saueperler, og nektet å spise. Ved fyret så han også sin første radio. Radio, sier han, fantes også lengre nord, men i det skjulte for tyskerne.

– Folk lo godt da jeg gikk bak radioapparatet for å lette etter hvem det var som pratet, minnes han.

Utnyttet alt

Sigurd og foreldrene flyttet ikke straks tilbake til Breivikbotn, men i 1946, mener han å huske. Vel hjemme var det mye å gjenoppbygge, store som små måtte bidra.

– Men det gikk rundt, og vi ungene manglet aldri mat på bordet. Vi spiste mye fisk, men langt i fra bare fisk, sier han, og minnes at småbruket hadde et stort oppdyrket område, og at de hadde dyr. Sauer og kyr og høns.

– Mor mi var veldig flink til å ta vare på maten. Utnytte alt på skrotten etter slakt, sier Sigurd, som ennå minnes smaken av mammas blodmat og innmat, og saltet og tørket kjøtt.

– Det var ikke fete tider under og like etter krigen, men jeg kan aldri minnes at jeg sultet. Det var mange andre som hadde det verre enn oss, folk som ikke hadde dyr og som var veldig avhengig av inntekt for å kjøpe seg mat, sier Sigurd, som etter krigen dro med ei eldre søster til Oslo. Hun jobbet som hushjelp, han gikk på realskole på kveldstid kombinert med jobb på dagtid.

Tok testen

Siden ble det gymnas, studier ved Universitetet på Blindern, og en jobb som lærer i skolen. Sigurd tok også engelskkurs for lærere, i England. Til sist flyttet han hjem til Breivikbotn, og der ble han. Den dag i dag ugift og uten unger.

– Og jeg trives med det, smiler han.

Vi tar med at Ruijan Kaikus besøk på Sørøya satte en fart i Sigurds DNA-planer. Da vi ringte ham for kort tid siden, hadde han nemlig tatt en sånn test. Som bekreftet det han visste. Han er 86,2 prosent finsk. Resten, 13,8 prosent, er «asiatisk dominert,» nemlig 4,7 prosent inuitt, 1,7 prosent japansk/koreansk, 1,4 prosent kinesisk/vietnamesisk, og 6 prosent fra sentralasia.
– Djengis Khan, var læreren Sigurds skøyeraktige kommentar til dette. – Artig å vite at man muligens er i slekt.