Skuret i skogen

Malerisk beliggende i skogen tjener dette bygget oppbevaringsformål, slik våre tilsvarende uthus og naust gjør det. Forskjellen er soliditeten, den er større på finsk side. (Foto: Arne Hauge)

 

Selv den mest solide byggeteknikk må gi tapt for tidens tann.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Det er vanskelig å unngå å se dem, hvis du besøker finsk lappland. Grå skur som står tilsynelatende tilfeldig plassert. Ofte midt ute på et jorde, eller i kanten av nevnte jorde, eller gjemt i skogen. I passe avstand fra en bilvei som i riktig gamle dager var en kjerrevei. Her i skurene sine har folk fra gammelt av lagret alt fra verktøy til fyringsved, men mange av skurene er i dag ute av drift og står til nedfalls.

Forfallet vil ennå ta lang tid, for skurene består sjelden av gisne plankevegger slik man ser på tilsvarende skur og naust her hjemme, men ordentlige tømmerstokker. Sagt annerledes; disse skurene og denne laftete byggeskikken tåler ekstremt mye forfall – uten å slutte å gjøre jobben sin. Hvilket også er et poeng, etter vår oppfatning, som praktisk lærdom fra en byggetid blottet for den moderne tømrers paranoide forhold til vinkler og målebånd og norske standarder.

Stokkenes varierende tykkelse og de grovt utførte lafteknutene røper da også at folk har gjort jobben selv, på dugnad i lyse sommerkvelder. Dugnadsgjengens plan var heller aldri å bygge slik at skuret ble helt lufttett, men tvert i mot sørge for at luftingen var god. Så heter det den dag i dag skurlast; trevirke som følger naturen rundt i grad av fuktighet.

Det grå skuret vi til sist stanset og tittet nærmere på, var et flott eksempel på byggeskikken. Skuret lå delvis skjult i skogen et sted i ødemarken et stykke nord for Rovaniemi. Vegetasjonen var tett på stedet, og den vindskjeve bygningen gled inn i naturen på rustikt og vakkert vis.

Det romantiske eller skal vi si maleriske inntrykket ble riktig nok distrahert av skurets blikktak, et blikktak som på den annen side understreket byggets funksjonelle formål: Å gi grovt tilskåret beskyttelse mot vær og vind uten at det kostet skjorta verken i tid eller penger. Med slike bygg er det vrient å vite eksakt alder, så om skuret i sin tid hadde torvtak eller tak tekket med eksempelvis never, er vanskelig å si. Vårt stalltips er at skuret har fått nytt tak minst en gang i sin levetid, likevel er vi skeptiske til vår torvtak- eller nevertekke-teori. Vi tror enkel takløsning har gått igjen, fordi skuret trolig ble bygget lenge etter at blikktak ble oppfunnet.

Pent var det uansett, selv om våre odds i dette kulturminnetilfellet neppe går til riksantikvaren, men til tidens tann.