I desperasjon sendte mange foreldre barna sine til havlandet Ruija, vekk fra en tornedal herjet av krig, uår og sult. Barna dro ofte med reindriftssamer, og på ferden hendte det at søsken kom fra hverandre. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)
Knirkefritt formidlet over høytalerne i bussene opp til Ovi Raisin i Reisadalen.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Nå skal vi legge bak oss 2019, skru klokka tilbake og sette oss inn i kulturen og levekårene til de som levde før oss, sa bussvertene Pål Vegard Eriksen og Hilde Nyvoll.
– Årstallet er 1850, og vi er nå på tur til marked i Reisadalen, sa de, etter et manus utviklet for Kyläpeli av flere fra ITU kvensk teatertrupp. Den delen bussvertene leste opp for publikum under årets Kyläpeli, var imidlertid skrevet og kvalitetssikret av Lise Brekmoe. Og den går sånn:
«I snart 150 år har Tornedalen vært rammet av krig og uår, og krigen har herjet i Europa fra begynnelsen av 1700-tallet. Krig og ufred med Russland som stadig blusset opp igjen, og den store nordiske krigen. Krigene rammet som alltid sivilbefolkningen hardest, mange er på flukt fra soldatenes herjinger, og på flukt fra sulten og kulde. Verst er det når uår og krig rammer samtidig, og mellom 1708 og 1880 var det 8 hungersperioder i Tornedalen, og man regner med at 1 million mennesker døde av underernæring og sykdom. Det er fødselsunderskudd, langt flere dør enn det som fødes.
På gårdene i Tornedalen venter man på våren som skal komme, og håper at avlingen skal skjermes for frostnetter, isbrann og tidlige vintre. Men disse årene er ikke som de bruker å være, våren kommer ikke, der hvor gresset skulle grønnes er marka fremdeles dekt av snø, og de store innsjøene er islagt. Endelig blir det et blaff av sommer, og når høsten er der, håper man at vinteren blir kort og mild. Men allerede i august kommer frosten, kornet fryser og fattigunderstøttelsen bryter sammen og folk blir oppfordret til å begi seg ut på tiggerveier.
Men det finnes håp. Det forjettede landet Ruija og havet i vest. Der finnes det ikke nød og sult, der vrimler det av så mye fisk i havet at den går på land av seg selv. Mange av mannfolkene har vært mange ganger i Ruija for å fiske på havet, og når de kommer hjem derfra, har de penger og mat og varer de har handlet til seg. Andre har slektninger som allerede har bosatt seg i Nord-Troms og i Finnmark. De skriver brev og forteller at de har det bra, at det er best å forlate hungeren og flytte etter. Mange familier reiste fra hjemme sine i Tornedalen, men ikke alle kunne. Noen er for gamle, andre for utmattet til å klare den lange reisen på 500 kilometer til fots til havlandet. En siste utvei for mange familier, er å sende ungene med reindriftssamene. Og sånn gikk det til at foreldrene i fortvilelsen ga fra seg ungene, for å sende dem til maten og livet.
Maria Henriksdotter er ikke mer enn 4 år når hun sendes over grensen, og når hun konfirmeres 12 år senere, husker hun verken navnet på foreldrene, eller hvor i Sverige hun er født. Søsknene Eva og Johan har mistet begge sine foreldre, og vandrer som tiggere fra gård til gård. De får reise til Ruija med reindriftssamer, men skilles fra hverandre. Uten å vite om det, vokser de opp på hver sin side av en fjord, de går til konfirmasjon i lag, men kjenner ikke hverandre igjen. Først når Johan er gammel, får han høre om kvenen Eva som bor på den andre siden av fjorden, og som har et arr i ansiktet som kan stemme med arret til hans søster. Johan søker opp Eva, og søsknene møtes igjen. Men kort tid etter møtet dør Eva.
Peder, som kommer til Norge som femåring, kom til en familie hvor han måtte arbeide hardt fra morgen til kveld. Etter at han ble fjorten, måtte han jobbe to pliktår ved en annen gård for å få råd til å kjøpe seg konfirmasjonsklær. Han husket bare for navnet på sine foreldre i Tornedalen, Hans og Anna.
Disse historiene er bare noen få av mange slike fortellinger om unger som kom til Ruija. De aller fleste så aldri sine foreldre eller familier igjen. De heldige kom til gode familier, andre endte opp i harde kår. Og hjemme i Tornedalen satt mødre, fedre og søsken og savnet sine familier.
Forestillingen Mun kultani, mitt gull, har sitt utgangspunkt i disse hendelsene, og resten av kvelden skal vi bevege oss inn i det landskapet som mange av disse ungene møtte da de kom til Ruija, og noen kom hit til Reisadalen.»
