Små begravelsesagenter

Ungene bar, og trist det var. (Illustrasjon: Wilfred Hildonen)

 

«Et sørgelig syn, denne stakkars måsen som aldri mer fikk flakse over Kjelen.» Stemningsfull skildring fra nord.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen ja Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Tre jevnaldrede gutter og jeg var på andre siden av elva i Kjelvik og lekte inn mot fjellet. Det var fint i været, så vi sprang sorgløst i det høye gresset mens vi ropte og sang. Til vi kom over en død måse.

Der ble det full stopp på oss ungene, vi sto lenge stille og så. Et sørgelig syn, denne stakkars måsen som aldri mer fikk flakse over Kjelen, eller skrike halve sommernatta og stupe etter slog.

Vi bestemte oss for å begrave den livløse fuglen, den hadde oransje gummiaktige svømmeføtter og hardt lukkete øyelokk. Skulle bare mangle, entes vi ungene om, at måsen fikk seg et siste hvilested. Under et lag jord sånn som vanlige folk.

Så lenge folk kan minnes har Kjelvik hatt egen kirkegård. Den var sjelden noe vi ungene tenkte større over i det daglige, men fant vi dødt dyreliv sånn som nå, var det som om kirkegården tok til å vinke på oss.

Mot kirkegården gikk vi, i stille prosesjon tilbake over elva. Måsen bar vi så pent mellom oss, jeg minnes vi bar den etter utstrakte vinger. Med fullt vingespenn og nebbet slapt hengende mot brystet kan nok måsen et øyeblikk ha minnet om fuglenes versjon av Kristus på korset, har jeg i ettertid tenkt.

Les Eiras kvenske oversettelse av denne skjønnlitterære fortellingen: Pienet kraviaisagentit

Ingen voksne trengte å uroe seg for unger som snek seg inn på selve kirkegården for å spa hull i vigslet jord til måse og annet dødt Kjelvik-dyreliv. Kirkegården var både nedgrodd og småskummel og dessuten forbeholdt folk, det visste vi ungene uten at noen trengte si det til oss. Alt vi ønsket – liksom døden hvisket oss en stille befaling – var å komme nært kirkegården. Nært var god nok, det følte vi der vi bar måsen.

I diskré avstand fra kirkegården og de mange vindskjeve gravstøtter fant vi stedet for måsen. Det var en samlet og usagt følelse vi hadde, at på presis denne værharde flekken kunne måsen tilbringe evigheten. Og det uten å havne i klammeri med de tobente innfødte under sine gamle kors like ved. På denne flekken lå måsen samtidig så kloss inntil vigslet jord at dens eventuelle etterliv neppe skulle stå og falle på nærhet til det hellige. Dessuten skulle vi kneppe våre fingre og be en bønn for at ingen kom og beordret måsen nedover, men heller smilte til den og pekte oppover. Slik at den slapp å krakse til evig tid i lag med Hinmannens svarte ugangskråker, og heller fikk seile så glad i lag med hvite engler i Guds blå himmel.

Før vi ordnet selve graven ordnet vi blomster. Og et passelig antall fine, lyse steiner. Vi plukket og samlet dem der vi fant dem, det var aldri langt å gå. Vi fant smørblomster, blåklokker og løvetann, ja, og noen andre blomster som var navnløst vakre. Blomstene lagde vi buketter og kranser av, som vi la klar ved den tiltenkte graven.

Spade manglet vi, derfor gikk vi tilbake til steinalderen. Noe som alltid har vært ekstra enkelt og nærliggende i Kjelvik. Vi fant oss noen flate steiner, og karret og grov med dem. Graven måtte være så dyp at reven ikke ga seg til å leke sulten arkeolog, hastig krafsende med de tynne, svarte bena sine, og slitne ble vi før graven var et hull dypt nok. Romslig nok for en myk måse i skrinn, steinsatt jord.

Vi stedte måsen til hvile på et teppe av grønne blader lagt i bunnen av graven, før vi la en blomsterkrans på brystkassen dens. På knærne satt vi en stund stille og så, før vi med hendene karret jorden over. Klappet forhøyningen jevn og la ned vår siste blomsterkrans. Så tok vi hver vår neve stein og laget et liggende kors. En vanlig gravleggingsskikk på forblåste steder uten vegetasjon, har jeg senere lest.

Denne måsen var verken den første eller den siste vi ungene stedte til hvile. Muldvarp var ingen naturlig del av Kjelviks fauna, området bare så slik ut. Som samvittighetsfulle begravelsesagenter for egnens dyreliv, ble det opp gjennom årene talløse slike små forhøyninger, alle utstyrt med steinkors og visne blomster. Noen voksne krafset seg i hodet og lurte på om vi hadde planer om å forvandle hele Kjelvik til en dyrekirkegård, et forslag vi ungene synes var utmerket.

Vi jordfestet det meste. Kråker og mus og uheldige fugleunger. Det var et hardt liv i Kjelvik, og nok å gjøre. Særlig i museår.

Men det fantes de døde vi avsto fra å begrave. Reinen som stundom rotet seg utfor Kjelvikskaret, som stupte ned flogene og havnet i ura også i vår nære omegn, den lot vi ligge. Reinen var så stor at tanken på alt arbeidet tok luven fra vår sans for jordfestelse. Reinen fikk ørna ha i fred, mente vi, og sprang derfra etter å ha studert de blodige kadavrene med sine brukne ben og huller i pelsen etter ravn og rovfugl.

Også havet manet oss til innsats. Døde dyr passerte Kjelen og rak fra tid til annen i land i vika. Selv om viljen var sterk i oss små, fant vi aldri den praktiske løsningen på hvorledes frakte en småhval som ei nise eller en springer til gravplassen nært kirkegården. Et år rak det også i land ei brugde i kjelvikfjæra, og det to tonn tunge synet tok fullstendig motet fra det lokale begravelsesbyrået, der vi med blomster i hånd sto i flomålet og glodde. Brugda fikk seg i stedet en våt grav. Det var noen voksne, de reipet den fast i skutesida, slepte den ut på mange favner og senket den.

Så fant vi ungene heller en kattedrept kjøttmeis. Med umiddelbar bot og bedring i form av en verdig prosesjon opp til gravplassen.