Små spioner

Tegning: Wilfred Hildonen

 

Vinterstid var det færre ting å spionere på. Dessuten var folk så tykt innpakket i klær at det ofte var uråd å si om vedkommende var en nabo på vei ned til kaia for å kjøpe torsk og lever og rogn, eller en agent fra en fremmed statsmakt.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Det tok på å leke Tyskert’n kommer og Russ’n redder oss. Blåveis og blodleppe, mellom slagene måtte vi leke noe annet for å komme til hektene. Derfor lekte vi spion. Dette var tidlig i 1980-årene, med vår iherdige kontraspionasje skulle ingen si at Magerøya-ungene lot være å følge tidsånden.Hvem man spionerte på var opp til hver enkelt. Fordi Magerøya i lange perioder av året var bortimot fri for utenlandske agenter i form av turister, valgte mange av oss ungene å spionere på hverandre. Suspekte representanter fra egen familie var et yndet mål, og de mest paranoide av oss spionerte på seg selv der de listet seg omkring og oppførte seg mistenkelig.

Nøkkelhull sto på den tiden høyt i kurs og ble sett på som en velsignet oppfinnelse. Slike nøkkelhull fylte man opp med et stort og stirrende øye, før man klemte et øre inntil veggen for å snappe opp bruddstykker av den krypterte mumlingen i rommet innenfor.

Naboen, han eller hun fikk sjelden fred fra mistanken om høyforræderi. Og var man skikkelig i beit, spionerte man på dyrelivet. På hunden over gata som lå i hagen og sov, eller på katta to hus bortenfor der den satt på trammen og slikket forlabben. Katten var vrien å avspionere og seansen endte gjerne med smaløyd blikkontakt, men vi fant straks en mer suspekt kandidat idet damen på 90 som eide katten kom ut av huset for å stavre seg til butikken. Hun kjøpte mistenkelig mye mat, lød rapporten.

Her er den kvenske oversettelsen: Pikku spiunii

Eggmåsen på fjellet, den snek vi oss innpå og tok notis av hva syslet med, og vi spionerte på biler og busser. Og på båter, som i tide og utide tok seg den frihet å stevne til og fra kaia i Honningsvåg. Vi ungene hadde utrolig greie på hva som foregikk i byen. På sine rette dager var spionasjen så utstrakt at det var trangt om gode utkikksposter i fjellet over byen. Det var fint å spionere fra Lillefjellet og Storfjellet, vi hadde med oss nistepakke. Pluss saftflaske, begge deler gitt oss av mødrene våre. Spionasje var en utrolig artig lek, den tok vi ungene på høyeste alvor.

«Ska dåkker ut å spionere no igjæn?» spurte mødrene våre. «Har dåkker ikke førrlængst foinne ut det som e?»

«Næi da», svarte vi, og understreket Magerøyas prekære behov for døgnkontinuerlig spionasje.

Men å spane døgnet rundt fikk vi sjelden lov til, mødrene sto på sitt og mente det var viktig med pauser. For å spise ordentlig middag, sove og gå på skolen.

Alle kjente alle i Honningsvåg, det visste de fleste. Det hendte likevel at noen voksne røpet seg. De spurte hvem vi ungene var.

«Kæm si pia e du?» spurte de, påtatt vennlig og på så utspekulert god Magerøya-dialekt at de garantert var utenlandske agenter.

«Mi si pia», brukte jeg kort å svare, halvt uvillig og resten mistenksom.

For sannheten, den fikk de aldri. Den var statshemmelig. Hver gang jeg trillet vogn eller dro på akebrett og noen voksne stoppet for å spørre «kæm si pia e du?», tenkte jeg svaret inni meg. Sånn at ingen skjønte hvordan ting egentlig hang sammen: «Æ e mamma si pia.»

Vinterstid var det færre ting å spionere på. Dessuten var folk så tykt innpakket i klær at det ofte var uråd å si om vedkommende var en nabo på vei ned til kaia for å kjøpe torsk, lever og rogn, eller en agent fra en fremmed statsmakt. Eller for den saks skyld Spøkelseskladden. Derfor spionerte vi hyppigst i sommerhalvåret, noe som hang nært sammen med det årlige storinnrykket av turister.

«Turista. Førr et folk.»

Hørte vi frustrerte voksne i Honningsvåg mumle, når fastboende ble praiet midt i Sjøgata og spurt på engelsk med asiatisk aksent hvor isbjørnen hadde gjort av seg. Hun og de skjønne ungene hennes. Men vi forsto godt at spørsmålet var et skalkeskjul. Spionturistene gjorde seg bare dumme. Alle visste at isbjørnen var på pingvinjakt på Nordpolen, noe som logisk betød at turistene bare lot som. De var superintelligente spioner alle som en.

Særlig på hugget var vår lokale etterretningstjeneste straks hurtigruta klappet til kai. Når hun veltet fra seg sin sjøsjuke last og flokker av turister tok til å svime rundt i byen, da snek vi oss etter og spionerte for livet og for fedrelandet. Og en ting vi oppdaget, var at de tok mistenkelig mye bilder.

En dag vi på det viset snek oss rundt i byen for å avdekke kritikkverdige forhold, så vi en turist som lot være å dra sin vei. Da de andre turistene gikk opp leideren og ble med Hurtigruta til havs, gikk han omkring og rettet bekymringsverdige blikk både mot det ene og det andre.

Da så vi straks for oss ei ugle i mosen. Den og to måser. Her hadde vår tallrike spionring åpenbart gitt resultater, og avslørt en skummel tildragelse fritt rekende i vår egen by. Han spionerte vi halvt i hjel, inntil han brått ble borte. Da sprang jeg til mamma og sa hva som hadde skjedd.

«Spion?» sa mamma. «Næi, han e bare en sånn slæktsgransker», sa hun.

Det kom for en dag at mamma visste om denne fremmedkaren som nå befant seg i byen. Han kom nemlig fra Universitetet i Tromsø, hadde mamma hørt. Rett nok var han neppe utdannet slektsgransker, men han hadde grunnfag i noe annet lurt noe. Kanskje i psykologi, noe som ga minst like gode forutsetninger for å granske slekt på 71 grader nord. Mamma og de andre kaffekjærringan i spåklubben hadde nemlig drøftet saken. De satt på nesten like mye hemmeligstemplet informasjon som byens lokale ring av kontraspioner, og mamma rådet oss ungene til å være mindre mistenksomme. Hun mente det var stas med en ekte slektsgransker, og fortalte at han var her for å finne aner. Både egne aner og andres aner.

Som han tydeligvis ikke ante hvem var, forsto vi ungene. Jasså, tenkte vi, og var for en gangs skyld skeptiske til mammas råd.

Fortellingen fortsetter neste gang…