Små spioner, del 2

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Mellom steinstøttene så vi ham tusle rundt, gravalvorlig og det hele.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Slektsgranskeren viste seg en tid vrien å finne, men fredag samme uke fant vi ham. Det var en av de større ungene, han kom springende i et friminutt og fortalte at han der skumle fremmedkaren som lette etter anelsen befant seg i nærheten. Nemlig på kirkegården. I Honningsvåg ligger kirkegården som nærmeste nabo med skolegården og gamlehjemmet, byplanleggerne tenkte at det var praktisk med kort vei imellom, så vi sprang straks til kanten av skolegården og stirret.

Der så vi ham, vandrende rundt på kirkegården. Som en levende død, fra grav til grav liksom han lette etter noe. Kanskje et siste hvilested, foreslo en av oss. Eller at han prøve-gikk hvordan det var å gå igjen her i Honningsvåg.

Nå ble vi sterkt i villrede om fremmedkaren var spion eller zombie. Eller begge deler på en gang, en spionzombie. Det siste ble straks vedtatt. Han var kommet til Magerøya for å spionere på de døde. Igjen var mamma uenig da jeg kom springende hjem etter skolen.

Mamma forklarte at det sikkert var vanskelig å være slektsgransker uten å forholde seg til dem som har gått bort. Da er kirkebøker og gamle gravsteder naturlige steder å lete. Uten at lokale unger burde se noe galt i slikt, mente hun.

Her er del 1 av denne fortellingen: Små spioner

Dagen etter hang det flere unger på gjerdet ved kirkegården i Honningsvåg, enn det hang torsk i pappas garn ute på fjorden. Gjerde-stubben var sikkert satt opp i et fåfengt forsøk på å holde sinte spøkelser inne, selv om mamma påsto at det var for å holde sultne reinsdyr ute. Mellom steinstøttene så vi ham tusle rundt, gravalvorlig og det hele. Av og til stoppet han og glante på saker og ting, før han tok fram ei lita notisblokk som han noterte i. Så stakk han notisblokka i jakkelomma og snoket videre.

Mystisk oppførsel som ble videre-rapportert til andre unger. Pluss til noen utvalgte voksne med sans for blodfersk oppdatering fra stedets etterretningstjeneste. Den dagen hadde mamma igjen gått under-cover og fått vite mer om fyren fra de andre kaffekjerringan. Mamma var stadig uenig i våre antakelser, inkludert den om at han manglet de levendes sjelsliv fordi han var en spionzombie.

«Næi næi», sa mamma. «Han e bare hær førr å lage sæ et slags træ. Et slæktstræ.»

Et stykke informasjonen som også ble kjent nede i egnerbuene på kaia i Honningsvåg. Hvor det straks brøt ut fliring. På den tiden var det stort sett damer og ungdom som egnet, de hogg krokene på lineanglene gjennom biter av sild, makrell og akkar og mente at dersom fremmedkaren ville ha seg et tre, da var han kommet til feil øy. Tareskog, mente folket i egnerbuene, nærmere noe som minnet om trær kom han neppe. Eller at han ble værende på Magerøya til desember, da stedet har en del juletrær i form av importert furu.

Vi ungene gikk lei av å spionere på den diskutable slektsgranskeren da han for tredje dag ble rapportert å oppholde seg på biblioteket. Der satt han, sa noen unger som hadde fin-spionert, i timevis og bladde i gamle bøker fulle av gule ark med uleselige kråketær.

I slutten av august var slektsgranskeren borte. Det stemte bra med vår teori om at han var en levende død, men fra egnerbuene ble det kjent at han bare hadde reist sin vei. Visstnok tilbake til Universitetet. Noen innvidde hadde hørt at han fant null og niks på Magerøya.

Det, mente folkene i egnerbuene, kunne de sagt på forhånd. Så kunne han spart seg turen. På Magerøya bød unnfangelser ofte på slektsgransker-vansker i ettertid. Særlig om vinteren. Nemlig fordi mørketid og dårlig sikt – gjerne i kombinasjon med vellykket hjemmebrent og hyppige strømbrudd – kan skape stor forvirring om hvem som egentlig stammer fra hva.

En annen sak er den sunne, medfødte slekts-motviljen blant folk nordpå; mange blånekter å slektes på dem de sies å slektes på. Og skulle man mot formodning klare å få i stand et slektstre før det visnet av næringsmangel, så åt reinen det opp fortere enn man rakk å fylle på navn.

Hjemme på Larsjorda 1C var mamma synlig bedrøvet. Jeg tror hun syns det var trist at eksperten fra Tromsø måtte reise tomhendt herfra.

«Han fant sæ stakkars aldri nåkka slæktstræ», sa mamma, medfølende som alltid.

«Ka fant han da?» undret jeg.

Mamma tygde på det. Jeg så hun som vanlig tenkte det beste om folk. Lette man bare lenge nok, hadde mamma som filosofi, så fant man garantert noe. Kanskje noe annet enn det man først så etter, men noe brukende likevel.

«Kanskje fant han sæ i det minste en liten slæktsbusk?» sa mamma.

Jeg så hun stusset på at fremragende Tromsø-ekspertise la ned så mye tid, uten funn.

«Førr vi hær på Magerøya må væll åsså slæktes på nån?» hørte jeg mamma gruble.

Vi ungene var mye sikrere i vår sak. Fyren med notisblokka lette verken etter anelser eller trær. Innerst inne var han garantert spion. Og mye mulig en zombie.

Det taler til fordel for vår teori at han siden aldri viste seg på Magerøya, men forble som sunket i jorda.